Knausgård burde takket nei til Leninprisen

Karl Ove Knausgård er tildelt den såkalte Lenin-prisen for 2023. Et lite øyeblikk håpet denne skribent at Knausgård hadde fornuft nok til å takke nei, men slik ser det ikke ut til å gå. Knausgård har takket ja til å komme til Varberg i Sverige og motta prisen i november.

Det er noe dypt merkverdig, for ikke å si perverst over en pris som går til forfattere og andre kunstnere, og er oppkalt etter en despot som deporterte og/eller tok livet av alle frie kunstnere.

Historien bak tildelingen er mildt sagt underlig. Prisen ble helt uten ironi opprettet i 2009 av den notoriske stalinisten og folkemordfornekteren Jan Myrdal, åpenbart inspirert av prisen med det samme navnet i Sovjetunionen (opprinnelig Stalinprisen). Etter Myrdals død i 2020 er prisen administrert av den kuriøse hotellentreprenøren Lasse Diding.

Som selverklært sirkuskommunist og bevisst historieforfalsker minner Diding litt om kremmerne som står ved Checkpoint Charlie og selger billig replika fra DDR-diktaturet – bortsett fra at Diding har mye penger på bok. I spahotellet hans i Varberg finner man det i Sverige mye omtalte Leninbadet, som er en kopi av Lenins faste spabad i Petrograd.

Der Myrdal drev beinhard videreføring av dogmatisk kommunisme, ser det ut til at Didings forhold til kommunismen er jevnt fordelte utslag av kitsch, kynisme og stupiditet. Begge var/er åpenbart dypt umoralske. Samtidig med Leninprisen deles det ut en mindre pris oppkalt etter slakteren fra den franske revolusjonens skrekkvelde, Maximilien de Robespierre. Skal det være så skal det være, altså.

Leninprisen skaper diskusjon og misnøye hvert eneste år i Sverige. Forfatter og journalist Kjell Albin Abrahamson påpekte for eksempel at prisen er oppkalt etter en av historiens verste massemordere: «Då finns det bara ett anständigt sätt att reagera när man tilldelas priset. Då säger varje anständig människa: nej tack, det är jag inte intresserad av.»

Men den gang ei. Hvem sier nei til en pris, liksom? 100 000 kroner er heller ikke til å kimse av. Det er naturlig nok forfattere og kunstnere langt til venstre som mottar prisen, dette til tross for at Lenin var mannen som ikke bare likviderte borgerskapet, men også anarkister og frihetlige sosialister. Kun én har takket nei, nemlig forfatteren Susanna Alakoski i 2013. Hun ville ikke «förknippas med totalitära ideologier», som hun sa.

Listen over intellektuelle som har valgt å fornekte eller bagatellisere autoritære regimers forbrytelser er lang som et vondt år. Og det slutter ikke å forundre. Årsaken til at vi lar oss forundre er nok først og fremst at vi er flasket opp med et positivt kunnskapssyn: Vi forestiller vi oss at jo mer vi leser og går på skole, desto klokere blir vi.

Men så har du en viss type kunstnere, gjerne forfattere, som hever sin kunst over livet selv, over nære relasjoner, over historien, ja også over likhauger. Kunstnere som dyrker det kontrære, fordi det er interessant. Fordi kunsten er større enn livet, fordi alt er fortellinger, fordi språket er verden og at menneskeheten, lidelse, ofre og overgripere er litterære størrelser.

Her hjemme har vi Dag Solstad som erklærer at han «igjen» er kommunist, at det var synd at Mao «tapte» og at millioner på millioner av døde er noe han ikke har noen særlig interesse for. Solstad smetter unna som et såpestykke når han blir konfrontert med normale motargumenter og tall i den prosaiske verden.

Til kunstens og forfatterens forsvar må det sies at vi selvsagt ikke kan forvente eller kreve at litteraturen skal være moralsk oppbyggelig. Moralistisk litteratur blir helst kjedelig og skjematisk. Noe av den beste litteraturen verden har oppdrevet er gal, grusom og deprimerende. Men det betyr selvsagt ikke at forfatteren nødvendigvis er ute av stand til å tre ut av rollen som forfatter og orientere seg i den virkelige verden. Ta en forfatter som Curzio Malaparte og hans roman Kaputt fra 1944, ett på mange måter nihilistisk mesterverk fra det vanvittige krigsteateret på Karelen og østfronten under andre verdenskrig. Malaparte forsto i det minste at han ikke kunne fortsette å være fascist etter å ha sett folkemord på nært hold.

I 2002 ga den engelske forfatteren Martin Amis ut boken Koba the Dread, med undertittelen The Laughter and the Twenty Million. Bokens ytre ramme er Stalins terrorvelde, mens bokens indre handling og dialog er basert på hvordan britiske venstreintellektuelle, deriblant Amis’ egen far, dramatikeren Kingsley Amis, forholdt seg til kommunismen.

Hvorfor latter? Amis beskriver hvordan «gamle kamerater» var samlet, lo og spøkte bort Stalins forbrytelser. Det er altså et komisk skjær over stalinismen, mens Hitler «utløser spontant raseri», skrev Amis. Dette var et fenomen Amis så ved selvsyn mange ganger, blant farens venner.

Amis mente at latteren og ironiseringen bunner i manglende evne til å fordøye alvoret. Dels som avvæpnende selvironi for å slippe å forholde seg til de tjue millionene, dels som uttrykk for gapet mellom kommunismens noble forestilling om håp og dens pompøse uttrykk på den ene siden, og den skitne virkeligheten på den andre. «Det virker som om humor binder sammen gapet mellom ord og gjerninger», skrev Amis.

De moralske implikasjonene av latteren er noe Amis ikke tok lett på. I Koba the Dread kryssklippet han lettheten og selvgodheten, med vitnesbyrd og historiske fremstillinger av liv og død i de sibirske GULag-leirene. Venstreradikale i Vesten kunne operere ubesmittet av historien, gjerne fra trygge øvre-middelklasseposisjoner, for de visste at de ikke måtte leve med konsekvensene. Her lå det moralsk korrupte.

Men hva med Knausgård?

Selv tror jeg ikke et øyeblikk at Knausgård er kommunist eller at han på noen som helst måte anser Lenin for å være en grepa kar. Knausgård vet å iscenesette seg selv, også i historien. Det er nok å nevne Min kamp, i seks bind, inkludert en ganske merkelig, veldig lang, om enn interessant, utlegning om Adolf Hitler.

Hvor Knausgård står politisk, er ikke lett å vite. Antagelig spiller det liten rolle. Hans iherdige forsvar av den østerrikske forfatteren Peter Handke tilsier i alle fall ikke at Knausgård er venstreradikal. Knausgård gikk så langt som å beskrive Handkes litteratur som «human, humanistisk, antifascistisk og anti-totalitær». Om Handkes tale i begravelsen til høyrenasjonalisten og folkemorderen Slobodan Milosevic: ... «en forfattergjerning» ... Handke stilte bare de «nødvendige spørsmål».

Vi kjenner igjen «lettheten»: Hvordan enkelte, gjerne gamle gubber, ganske arrogant avfeier fokus på forbrytelser mot menneskeheten som «mas» eller å «slå inn åpne dører» og stiller seg utenfor den erfarte, reelt eksisterende lidelsen. Handke har selv uttalt at serbiske krigsforbrytelser er et altfor litterært anliggende til å skulle dømmes ved en domstol.

Handke mottok den serbiske statens ærespris av president Aleksandar Vucic i 2021. For som det het, hans «enestående innsats for å representere Serbia i offentlige og kulturelle aktiviteter» og «personlig utholdenhet i kompromissløst ansvar for sannheten». Noe som selvsagt inkluderer å benekte folkemord. Nå er Handke visstnok taus om Ukraina. Hva han egentlig mener? Take a wild guess … Ibsen-pris, nobelpris. Æres den som æres bør, og hva er vel elver av blod, målt mot litterær kvalitet? Kanskje ligger nøkkelen i det Ibsen-juryen omtalte som «teatral realitet», at det ikke spiller noen rolle hvordan kunstneren orienterer seg i verden, for verden er uansett iscenesatt, slik graffitiene ved Sorbonne en gang erklærte at sannheten ikke lenger eksisterer?

Vi skal ikke se bort fra at en del kunstnersjeler forsvinner inn i den samme bobla der vi finner alskens konspirasjonsteoretikere og kreative fritenkere, et sted der alle mulige ytterliggående teorier og ideologier plasker rundt på den samme paletten. Slik kan det gå når man kapper fortøyningene til virkeligheten. Det er som kjent forskjell på å ha et åpent sinn og høl i huet. Dette gjelder for alle mennesker.

Samtidig: Den intellektuelle helning mot «ideenes logikk» kan, som Hannah Arendt har hevdet, være giftig. Arendt synes å mene at det kan være noe potensielt dehumaniserende over den intellektuelle prosessen, fordi den altfor ofte ikke tar utgangspunkt i virkeligheten, noe som er en forutsetning for humanisme. Det hadde hun nok rett i. Det kan nok være at noen finner det medmenneskelige i å tale i Milosevic begravelse eller å samarbeide med skrekkregimer. Da burde de hatt mot til å si at «virkeligheten, den bryr vi oss ikke om». For kunsten er jo større en livet.