Okkupasjon: Den brutale innsiden av en krigssone

«Det var mange måter man kunne dø på i Russlands apokalyptiske invasjon», skriver David Lewis nøkternt i sin bok Occupation: Russian Rule in South-Eastern Ukraine (2025) (s. 164). Denne korte setningen innleder beskrivelsen av hendelsen den 6. juni 2023, da Kakhovka-demningen ble sprengt i biter; flomvann spredte seg utover et område på mer enn 300 kvadratkilometer og rev med seg infrastruktur, boliger og museer. 

Bok

David Lewis

Occupation: Russian Rule in South-Eastern Ukraine

Hurst & Company, 2025

384 sider

Handlingen står som en illustrasjon på Russlands brutale invasjon av Ukraina. Russiske okkupanter av forskjellig ideologisk valør har gjort alt fra å vaie med monarkistflagg, sette opp Lenin-statuer, omdøpe gater i destruerte byer, og enkelte steder har til og med sovjetflagget vaiet. Som Lewis skriver, stod gjenreisningen av Lenin-monumenter frem som et «særskilt paradoks», all den tid Russlands president selv hadde anklaget bolsjeviklederen for å «konstruere» et Ukraina, som noe annet enn Russland (s. 180). Kakhovka-anlegget var dertil et symbol på sovjetisk gjenreisning. I 2022 ble anlegget, som ble bygget i 1956, etter all sannsynlighet underminert av russiske styrker som et ledd i en operasjon som skulle legge skylden på ukrainere. Vannmassene feide bort store deler av byer som var okkupert av russiske styrker. 

Dette er nå mindre enn to år siden. Den kognitive dissonansen man i dag opplever ved lesning av dagsferske medieoppslag om USAs initiativ til fredssamtaler og våpenstillstand, parallelt med Lewis’ unike dokumentasjon av krigens råskap, er – for å si det mildt – betydelig. Siden 24. februar 2022 er Europa blitt åstedet for et krigsmaskineri og en voldsutøvelse som savner sidestykke i moderne europeisk historie. Erkjennelsen av at den «lange freden» er slutt, er ikke tilstrekkelig for å beskrive denne endringen. Under fanfarene av å iverksette en militær «spesialoperasjon» har Russlands president iverksatt en blodig invasjon av en nasjon han seks måneder tidligere omtalte som befolket av et historisk «broderfolk». Occupation beskriver andre akt i denne udåden – etableringen av politiske enheter på Ukrainas territorium, med tilhørende interneringer, filtrasjonsleire, tortur, barnerov og seksualisert voldsutøvelse. 

Et oppslagsverk for invasjonens grusomheter

Lewis skriver med påholden penn, støttet av grundig empiri, uten å ty til fordømmelse, himmelropende jeremiader, eller kynisk ironi. Dette er en kunst i seg selv når man skriver om invasjon, okkupasjon og systematisert vold. Det er basale og balanserte fakta som er bokens ryggrad. Lewis støtter hele tiden opp resonnementer og observasjoner med en litteraturliste av originalkilder som sikkert vil bli benyttet i etterforskningen av krigsforbrytelser begått under invasjonen og i den etterfølgende okkupasjonen. Kapitteltitlene speiler denne nesten overmenneskelige selvdisiplinen; forfatteren har sverget troskap til den britiske filosofen David Humes radikale empirisme: å beskrive det som kildene returnerer. I kapitlene «ideene», «angrepet», «politiske institusjoner», «voldsutøvelse», «propaganda», «kapital», «frigjøring» og «konklusjon», gir Lewis en inngående beskrivelse av alle stadier, og alle sammenhenger i Russlands okkupasjon av nabolandet. Kapittelet om systemisk voldsutøvelse er særlig rystende. Lewis konkluderer: 

...] The scale and extent of Russian violence was shocking. By September 2023 the Ukrainian authorities had recorded 108,904 potential war crimes committed by Russian forces […] The violence was systemic and deliberate. A culture of violence underpinned the Russian presence, evident in the egregious brutality and indiscipline of many soldiers. Yet the violent acts were not aberrations, but part of a systemic use of coercion through targeted repressions and mass filtration methods that had the strategic goal of quelling any actual or potential resistance in the occupied territories (ss. 172–173). 

Boken vil utvilsomt forbli et rikholdig oppslagsverk for en internasjonal gransking av alle stadier i invasjonen og okkupasjonen. På ett vis blir den også en milepæl i beskrivelsen av Russlands politiske evolusjon de siste 30 år. I kapittelet om innføringen av politiske institusjoner – de såkalte Militær-sivile administrasjonene (MSA) i Kherson og Zaporizjzja, i tillegg til de allerede anerkjente kvasi-republikkene Lugansk og Donetsk, siterer Lewis Josef Stalins berømte devise om at «partikadrene er avgjørende».

Kreml har siden 2022 mobilisert alt som finnes av politiske ressurser: en føderal forsamling som har innført nye lover og rettsakter for de okkuperte områdene, nye valgkommisjoner, egne kontorer for den statlige påtalemyndigheten – den såkalte Granskingskommisjonen – og valgfiksere til å overse de illegale, voldelig gjennomførte «valgene» på okkupert land. Dette beskrives som en «toksisk cocktail av kollaborasjon, voldsutøvelse, korrupsjon og karrierejag» (s. 106) som overses av Kreml og den utpekte representanten for styring av de nye områdene, Sergej Kirijenko – ingen hvem som helst i russisk politisk historie. Han var Russlands tidligere statsminister i en kort periode da landet på slutten av 1990-tallet ikke kunne betjene sin statsgjeld, den gangen ble han kalt reformatorenes «kinderegg», men sitter altså nå som overfullmektig i en krigssone. Tilsvarende er altså Russlands tidligere utsending til NATO, Dmitrij Rogozin, i henhold til russiske okkupasjonsmyndigheter «senator» til Føderasjonsrådet fra Zaporizjzja. 

For Norges del tror jeg knapt denne politiske evolusjonen kan karakteriseres som noe annet enn sterkt bekymringsfull. Det er ingen forskjell på liberalere og nasjonalister i dagens Russland. En av Kirijenkos første oppgaver bestod i å opprette en særskilt variant av det vi på norsk kaller for «vennskapsbyer» – en ordning som på russisk fikk navnet sjeftstvo, og som i realiteten bestod i at større byer i Russland «adopterte» krigsherjede og destruerte byer i et syd-Ukraina som var ødelagt av okkupasjonsmakten.

Katarina Den stores tidligere hovedstad, St. Petersburg, «adopterte» det destruerte Mariupol (s. 99), der russiske styrker hadde bombet byens kulturelle samlingspunkt, Mariupol-teateret, som i mars 2022 ble benyttet som et tilfluktsrom for sivile. Russiske medier annonserte i august 2022 dette som organisert hjelpearbeid; russiske byer fikk ansvar for gjenoppbygging av byer den russiske invasjonen hadde lagt i grus. Hensikten var blant annet å dreie store deler av kostnadene ved gjenoppbygging bort fra det føderale budsjettet, hevder Lewis (s. 227). Samtidig vevde Kreml de russiske byenes skjebne sammen med destruerte byer i Ukraina, i en operasjon som også syntes å være okkupasjonsmaktens tilsvar til at Volodymyr Zelenskyj innførte en slik politikk i mai 2022, som et ledd i å sikre europeisk støtte for gjenoppbygging av frigjorte områder. 

«Kognitiv okkupasjon»

For lesere som er interessert i analyser av det som noe luftig kalles «diskurs», er kapittelet om propaganda særlig viktig. Lewis kaller en spade for en spade: «selv de mest voldelige og repressive stater må ta kontroll over medier, språk, symboler og narrativer» for å holde oppe det som kalles en «hegemonisk diskurs» – i Lewis forståelse, en propagandafortelling som er innrettet mot å iverksette en «kognitiv okkupasjon» av krigsområdene (s. 176). Denne distinksjonen er mer enn bare analytisk viktig; grensen mellom intern informasjonskontroll for å holde hjemlig opposisjon i tømme, og ekstern krigspropaganda, er etter 2022 hvisket ut. Lewis trekker frem estimater gjort av estiske tenketanker, som viser til at siden invasjonen har Russland anslagsvis brukt 631 millioner dollar årlig på informasjonskrigføring, det vil si målrettet bruk av informasjon for å underbygge okkupasjon (s. 176). 

I de okkuperte områdene fikk propagandaen et tidvis groteskt uttrykk, hevder Lewis. I sin overbevisning om at Ukrainas uavhengighetsbestrebelser og nasjonsbygging utelukkende skyldtes «hjernevasking», iverksatte Russland mottiltak som var innrettet mot «kognitiv okkupasjon» – å fjerne alle spor av ukrainsk nasjonsbygging. Forskeren Pål Kolstø har etter annekteringen av Krym og oppstarten av den første militære involveringen i Øst-Ukraina skrevet en utmerket artikkel om nasjonssymboler som florerte i Novorossija kampanjens første fase. Det Russland bedriver i okkuperte områder etter 2022 kan imidlertid ikke kalles nasjonsbygging i ordets tradisjonelle betydning. Det er også vanskelig å kalle det en identitetskrise. Lewis’ beskriver en kakofoni av flagg og symboler, der alt fra Sovjetunionens flagg, den russiske trikoloren, og imperiemonarkistenes religiøse bannere ble heist opp over administrasjonsbygg i okkuperte områder. Parallelt med dette innførte krigsadministrasjonene, igjen under oppsyn fra Kirijenko, nye utdanningskampanjer i okkuperte områder – deriblant multimediesentra, der den nye versjonen av «russisk historie» ble presentert, side om side med kunstverk som må karakteriseres som krigsbytte (s. 195). Det var ikke Russlands interne identitetskrise som hadde kommet til Ukraina på larveføtter, og med våpen i hånd. Det vitner mer om en systematisk utsletting av alle ting ukrainsk. 

Motstandskamp og vold

Lewis skriver også om den ukrainske motstandskampen. Også fra ukrainsk side er det begått handlinger som er straffbare i krig; dette kommuniseres klart flere steder i boken. Særlig gjelder dette ukrainske partisaners behandling av kollaboratører, men også symbolbruk som forherliger ukrainsk nasjonalisme i mellomkrigstiden. Den polariseringen som oppstår mellom disse symbolene, har imidlertid et opphav etter 2014/2022 – annekteringen av Krym, opprøret i Øst-Ukraina, og invasjonen. Vel er det slik at nasjonalisme alltid har stått som en indre så vel som ytre trussel for Det russiske imperiet; vel er det slik at bolsjevikene forsøkte å «løse» problemet ved å opprette en union av nasjonalt definerte områder, og tvangsmessig annektere nye etter 2. verdenskrig. Det er et tilsvarende faktum at Ukraina etter 1991 har styrket egne institusjoner og bygget et nasjonalt fellesskap som nå er ryggraden i motstandskampen. Den ukrainske sivilbefolkningens evne til å organisere seg, også i fredelig motstand, får på denne bakgrunn fortjent oppmerksomhet, deriblant «Gule bånd» (Zjovta stritsjka) aksjonen, som mottok Europaparlamentets Sakharov-pris i oktober 2022, for sin motstandskamp. 

Det ligger vel til den menneskelige natur å håpe på fredsløsninger. Samtidig er det ikke noen gitt å spå utfallet, hverken av «fredssamtaler» eller forslag om våpenstillstand. Lewis konkluderer under enhver omstendighet med at det ikke er noe ved etableringen av disse kvasi-juridiske enhetene som er midlertidig. Så må man kanskje konsultere andre store verk fra humaniorabiblioteket, slik som Hanna Arendts On Violence (1969). Russlands invasjon av Ukraina er ikke bare en voldelig aksjon som peker utover Russlands grenser. Volden slår bokstavelig talt innover; det kan skape en ny presedens for undertrykkelse og lovløshet internt. Hvordan dette spilles ut, vet vi ikke. Arendt formulerer uansett konsekvensen av voldsbruk på overbevisende sett, ikke som en demonstrasjon av makt, men av avmakt:

To substitute violence for power can bring victory, but the price is very high; for it is not only paid by the vanquished; it is also paid by the victor in terms of his power (On Violence, 1969 [2023], s. 46)

Boken er realitetsorienterende. Her om dagen fikk jeg en velmenende invitasjon fra en festival på Vestlandet, som bar det optimistiske navnet «Wonderful World». Festivalledelsen forespeilet frittsvevende tanker om vitenskap og filosofi, om hvordan vi skal forme fremtiden. De spurte om jeg kunne snakke om den «russiske mentaliteten»? Jeg takket – tror jeg – høflig nei, rett og slett fordi jeg ikke lenger var overbevist om «den russiske mentaliteten» var et tema jeg ville være i stand til å løfte frem til diskusjon, annet enn med en viss blodsmak i munnen. Denne reservasjonen hadde i høyeste grad også sammenheng med lesningen av Lewis’ bok Occupation. Det er også grunnen til at jeg anbefaler den.