Håp i krisetid

Engang troede vi på fremtiden. Tittelen på Weekendavisen-journalisten Christian Bennikes bok indikerer at vi ikke lenger har tro på fremtiden, og for den pessimistisk anlagte, at alt håp er ute. Boken har likevel undertittelen Hvordan vi gik fra optimisme til sortsyn. Og hvorfor det kan redde os. I den siste setningen ligger et glimt av håp.

Engang troede vi på fremtiden er både en historie om tiårene etter 1989 og en personlig fortelling om hvordan Bennike selv har opplevd tiden fra han var ung til i dag, 37 år gammel. Han er født i 1986 og husker ikke Murens fall, og heller ikke Den kalde krigen, redselen for atomvåpen eller tider der skip lå i opplag og rentene var høye. Selv om mange er eldre enn Bennike, begynner 1989 å bli lenge siden. Det er lett å kjenne seg igjen i Bennikes beskrivelse av en ubekymret tilværelse, både i Danmark og i Norge, og med et internasjonalt politisk klima som tilsa at alt går bra, at tiden for krig i den vestlige verden var en saga blott, i alle fall på egen jord, og at liberale demokratier var endepunktet for historien. Bennike refererer, som mange andre, til Francis Fukuyamas bok The End of History, men han legger til at end på engelsk betyr både mål og avslutning. Fukuyama selv vil nok holde på liberale demokratier som mål, ikke at historien var over, men mister vi mål og fremtidsoptimisme, går det raskt utforbakke. Dessuten har Bennike lest Fukuyamas bok og kommenterer den andre delen av tittelen, The Last Man, hvor Fukuyamas mer pessimistiske spådommer om at vi som mennesker vil kjede oss når vi ikke har noe å kjempe for. Bennike beskriver på mange måter det samme, friheten og bekvemmeligheten som «gjør oss til middelmådige småborgere», at livet leves «uden pligtfølelse og kampgejst».

Weekendavisen-journalisten skriver godt og krydrer sin historie med personlige referanser og med referanser til politikere, samfunnsdebattanter og skribenter. Gjennom hele den første delen av boken er det enkelt å nikke gjenkjennende til eksemplene han viser til og kanskje også få en følelse av at vi burde ha visst at dette kom til å ta slutt, at vi skulle brydd oss mer og sett varsellampene. At Tyskland trodde de kunne handle med russerne for å unngå krig – Wandel durch Handel – er et eksempel, eller at vi trodde at det bare var å legge all produksjon det var mulig å få til i praksis til Kina fordi arbeidskraften var billig, uten at det gjorde oss avhengige av et autokrati, er et annet. Bennikes første kapittel henter betegnende nok inspirasjon fra tittelen til Stefan Zweigs bok Verden av i går.