En stillfaren bok om skyld og straff

Litt overordna kan vi si at det meste av litteratur sier noe om livet og dets vesen, hvordan livet er, hvilken holdning vi skal ha til det og hvordan vi skal leve det. Meningsløsheten ved livet er (dessverre) det som oftest går igjen i det siste århundrets skildringer. Så svarer forfatterne forskjellig på hvordan vi skal forholde oss til denne meningsløsheten, ofte godt plassert i middelklassens prekære problemer.

I Per Marius Weidner-Olsens nye roman Ny mann får vi livets tunghet fra et nytt ståsted i norsk litteratur: bak murene, i tankene på en straffedømt mann. Dette perspektivet gjør boka verdt å plukke opp i seg selv. Og det du får, er en svært meningstett og symboltung roman.

Det starter med tittelen: Ny mann tar opp i seg tematikken og handlinga i boka på en smart måte. «Ny mann» er navnet som blir gitt alle som kommer til fengselet, før de blir kjent med de andre fangene og blir en del av fellesskapet der. Men det viser også videre til det vi ønsker at fengsel skal gjøre med dem samfunnet sender dit: la dem gjøre bot for sine handlinger og komme ut som nye, bedre mennesker.