Menn som ligger med menn bak lukka gardiner

Arsim er tjueto år gammel, han er nygift og studerer ved universitetet i Pristina i Kosovo. Det er april 1995 og like før Kosovokrigen bryter ut. En dag, ved tilfeldighet, møter han serbiske Miloš. De to unge mennene blir umiddelbart tiltrukket av hverandre, og avtaler å møtes igjen på samme kafé. I mellomtiden går Arsim hjem til sin kone, Ajshe. Det kommer fram at de kun giftet seg fordi det er bedre for mennesket å leve sammen med noen enn alene, at en mann skal ha en kvinne ved sin side, og en kvinne skal ha en mann ved sin side.

Til Arsims lettelse er Ajshe akkurat som lovet – tålmodig og forståelsesfull, en kvinne med et stort hjerte. Hun lytter og oppmuntrer, har aldri motsagt verken Arsim eller foreldrene hans. Selv når moren til Arsim får kreft, er det kona og ikke sønnen som steller ved den kreftsyke moren. Det er Ajshe som tar på seg ansvaret å vaske og skifte klær på henne, mate henne, holde henne med selskap, samtidig som hun tilbereder måltider til mennene i familien.

Det blir fort etablert at det er Arsim som får goder ut av ekteskapet med Ajshe og ikke motsatt. Når han beretter for sin kone at han en dag ønsker å skrive en bok, er hun støttende og forståelsesfull, til og med stolt, selv om han ennå ikke har skrevet noe. De kulturelle kjønnsrollene vises tydelig i partiet der Arsim sammenligner Ajshe med andre bekjentes koner: hvordan de har ødelagt husfreden ved ikke å komme overens med svigerforeldrene, ført skam over ektemannen ved å motsi ham eller forsømme oppgaven som mor. Også når de har sex, reflekterer Arsim over at han skynder seg gjennom det, og attpåtil later som han får utløsning. Han er fullt klar over at Ajshe fortjener bedre, men gjør ingenting med det, hun er kun essensiell for å opprettholde den heteronormative fasaden.