Raseidentitet som myte og realitet

Hva kan skjønnlitteraturen være og ikke være? Eller rettere sagt; hva kan den fortelle oss om virkeligheten som virkeligheten selv ikke kan? Spørsmålene melder seg i lesningen av den suksessomsuste amerikanske forfatteren Brit Bennetts andrebok The Vanishing Half, Det som forsvinner i Vibeke Saugestads norske oversettelse.

I romanen følger vi tre generasjoner såkalt «fargede» amerikanske mødre og døtre gjennom sekstitallets raseopptøyer til åttitallets aidsepidemi, som rammet en annen minoritet; de homofile og transseksuelle. Til tross for dette tunge historiske bakteppet, som griper inn i personenes livsløp på ulike måter, er stemningen i romanen påfallende tidløs. Med utgangspunkt i en fiktiv amerikansk sørstatsby tar Bennett i bruk amerikansk historie og samtid som sprengstoff for en mer klassisk, ja, nær sagt Dickensk historiefortelling om hva det vil si å høre til eller komme fra et sted. I hvor stor grad kan stedet være en rettmessig identitetsmarkør?

Da romanen kom ut i USA i fjor, gikk den rett til topps på New York Times’ bestselgerliste, ble nominert til National Book Award, og HBO har allerede sikret seg filmrettighetene til boka. Så en slags streng i tiden må den ha truffet. Bennett ble også kritikerrost for debutromanen The Mothers i 2016, som i likhet med andreboka tematiserer betydningen av kjønn og hudfarge i en amerikansk kontekst. Her må protagonisten Nadia vende tilbake til hjemstedet sitt, en kristenkonservativ småby, etter å ha vendt det ryggen for mange år siden. Også i Det som forsvinner spiller en småby en helt sentral rolle for personenes dragning mellom individuell frigjøring og sosial tilknytning. Det er sørstatsbyen Mallard det dreier seg om, som altså er oppdiktet.