Å ikke bli elsket er et av vår tids siste tabuer

«Andres barn, alltid, overalt.»

Slik begynner sommerens store boksnakkis, og denne setningen har nok mange fått med seg, den har vært sitert i de fleste anmeldelser. Ikke så rart, for Marie Aubert har klart noe så sjeldent som å lykkes med den berømte første setningen; den setningen alle siterer når man snakker om ei bok de kanskje ikke har lest, men i hvert fall har hørt om.

Ikke bare er setningen elegant fordi den på sett og vis oppsummerer de store temaene i boka – barnløshet og sjalusi – og hvor små det sistnevnte gjør oss. Men det er også en setning som står fint til et tema som er kommet for fullt i litteraturen: barn – å ha eller ikke ha, gode og dårlige erfaringer.

Så er det også i barnløshetens klamme samleboks boka mange har plassert denne boka, men det tror jeg har mest med tida å gjøre. Ikke bare tar litteraturen for seg foreldreskap og barn, men også statsministeren snakker om hvor viktig det er å få flere barn, tidligere. Det rettes et større fokus mot biologiens nådeløse gang og de teknologiske mulighetene flere og flere kvinner og menn benytter seg av for å bli foreldre – eller bevare muligheten til å bli foreldre i en fryseboks.

Det er nettopp det siste hovedpersonen Ida undersøker i Voksne mennesker. Hun har reist til Gøteborg for å undersøke muligheten for å fryse ned egg. Ida har verken kjæreste eller samboer, men har skjønt at «klokka begynner å tikke» som det så fælt heter. Selv om hun heller ikke virker noe særlig opptatt av barn, tegner legen et så tiltalende scenario om hvordan hun om noen år kommer til å komme tilbake med en «pojkvän» for å bli forelder, at hun drar sin veg full av håp og glede. Utålmodig venter hun å at legen skal ta kontakt «for å sette opp en plan for når vi skulle begynne, når alt skal begynne».

Det er altså med dette som bakteppe at Ida kommer til familiens sommerhytte for å feire moras 65-årsdag sammen med søstera Marte, hennes samboer Kristoffer og Kristoffers datter Olea. Marthe er etter Idas mening verken like flink, pen eller snill som henne selv, men lat og oppmerksomhetssyk.

Likevel er det Marthe som hvert år har kommet med en kjæreste til hytta, og som nå har Kristoffer og Olea. Søstrene har et anstrengt forhold, som mange søstre har, men det blir raskt klart at det relasjonen er ganske tynnslitt av mange grunner. Eller som Tolstoj sier i sin berømte første setning: «Alle lykkelige familier ligner på hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin egen måte».

Så også denne lille familien som samles på ei hytte der alt ligger til rette for en idyllisk feiring. Når Marthe forteller at hun er gravid, reagerer Ida med nærmest sjokk og raseri, og setter i gang en serie med hendelser som får dramatiske konsekvenser.

Selv om man til en viss grad har forståelse for Idas sjalusi, er konfliktene som settes i gang drøye og ubehagelige, ikke minst fordi de er så menneskelige. Blikkene tilbake til barndommen og Idas selvopplevde urettferdighet unnskylder ikke konfliktene hun nå driver fram. Men oppveksten er med på å forklare følelsene, og fokuset faller med det også på moderne familiekonstellasjoner og utfordringene disse kan føre med seg. Dette møter vi både i Ida og Marthes barndom, og i Marthes samboer Kristoffer, som egentlig ikke vil ha flere barn, men føler seg forplikta til det fordi «man kan ikke nekte en dame å få barn.» 

Følelsene bunner i ensomhet, i det grunnleggende behovet etter å bli elsket. Det er interessant å lese en roman som tar opp det som kanskje er ett av vår tids siste tabuer: å ikke bli elsket av noen, å ikke være begjært. Alt man ellers er og oppnår er uviktig med mindre man har en spesiell «noen» som setter pris på det.