En myteknuser om nyliberalisme

Det var mot slutten av et mye omtalt møte i Paris 26.-30. august 1938, at begrepet nyliberalisme (neo-liberalisme) for første gang dukket opp som et begrep med et visst eierskap. Men selv dette eierskapet var temmelig løst og uforpliktende, allerede fra første stund. Hensikten bak lanseringen av begrepet var å markere avstand til den gamle 1800-talls liberalismen, som gjerne ble forbundet med begreper som «nattvekterstaten», «ikke-intervensjon» og «laissez-faire». De alternative begrepene som ble luftet i møtet, før stemningen gikk i favør av nyliberalisme, var venstre-liberalisme og sosialliberalisme.

Colloque Walter Lippmann

Det nevnte møtet over fire dager gikk under navnet Colloque Walter Lippmann (CWL), oppkalt etter en av de mest fremtredende offentlige intellektuelle i USA på den tiden, journalisten, forfatteren og «atlantisten» Walter Lippmann.

Lippmann hadde publisert boken The Good Society i 1937 (oversatt til fransk rett før møtet i 1938). Denne boken var midtpunktet og den umiddelbare bakgrunnen for initiativet til å samle 26 liberale europeiske intellektuelle til en selvransakende drøfting av liberalismens forfall og mulige fremtid. Lippmanns bok var svært godt egnet til formålet, siden den kombinerte et oppgjør med den gamle liberalismens feilgrep og forsømmelser med et engasjert argument for å gjenreise liberalismen gjennom tydelig fornyelse, både ideologisk, politisk og økonomisk.

CWL inntreffer ikke bare midt i en liberal mørketid, omgitt av autoritære regimer i stadig flere land på det europeiske kontinentet. Flere av møtedeltagerne levde allerede i eksil, og en av dem, Ludwig von Mises, hadde flere ganger opplevd livstruende situasjoner, og kunne heller ikke føle seg helt trygg i eksil i «nøytrale» Genève i Sveits. Møtet finner sted bare seks måneder etter Anschluss, et par uker før den fatale «München-avtalen», og bare vel ett år før utbruddet av andre verdenskrig.

Stemningen var sterkt preget av stundens alvor, og ingen av deltagerne kunne fri seg fra synet av de tunge og mørke skyene som truet i horisonten. Lippmann var under møtet så sikker på at en ny verdenskrig var nær forestående at han innstendig oppfordret forsamlingen til å ta dette perspektivet med i betraktning i oppgaven med å redde og fornye liberalismen for ettertiden.

En viktig primærkilde

Heldigvis finnes det nå tilgjengelig en bok og en primærkilde fra CWL på engelsk, takket være idéhistorikerne Serge Audier og Jurgen Reinhoudt. Boken inneholder blant annet en lenge ettertraktet engelsk oversettelse av møtereferatet på fransk, med møteprogram og sitater som formidler hva den enkelte deltager sa i diskusjonene. Dessuten er de viktigste foredragene gjengitt i sin helhet.

Forfatternes grundige introduksjon, som setter møtet i et idéhistorisk perspektiv, samt de kompakte personportrettene av alle deltagerne, gjør sitt til å gi leseren et godt grunnlag for å leve seg inn i dette unike møtet, som skulle bli et forvarsel om liberalismens nye oppblomstring etter andre verdenskrig.

Det kan nok også være en viss fare for at et så mye omtalt møte som CWL kan bli tillagt overdrevet stor betydning, når det betraktes isolert. Det kan derfor være verd å dvele litt ved noen glimt av dette møtets atlantiske forhistorie, og som ikke er omtalt av Audier og Reinhoudt.

Fragmenter av forhistorien

Den direkte forhistorien startet trolig med at økonomene Friedrich Hayek og Lionel Robbins, begge ved London School of Economics, ble interessert i Lippmann gjennom hans artikler i The Atlantic Monthly allerede i 1936. Flere av artiklene var forløpere til kapitler i Lippmanns senere berømte bok. På dette tidspunktet hadde Lippmann allerede lest Hayeks redigerte artikkelsamling Collectivist Economic Planning fra 1935 med stor interesse.

I februar 1937 skriver Robbins et rosende brev til Lippmann hvor han også anbefaler Lippmann å lese Mises’ nylig oversatte bok Socialism på engelsk, og får raskt til svar at han allerede hadde lest både Mises’ bok, og, til Robbins tilfredshet, også hans egen bok Economic Planning and International Order. Det er allerede tydelig at Lippmann hentet mye av sin intellektuelle inspirasjon fra europeiske økonomer og tenkere.

Interessant nok inkluderte disse tenkerne også den kjente britiske økonomen John Maynard Keynes, og hans kritikk av «Laissez-faire» og den gamle liberalismen.

Derfra utvikler korrespondansen seg raskt med både Robbins og Hayek, som begge mottok korrekturutgaver av bokmanuset til The Good Society. Sommeren 1937 delte Hayek bokmanuset med sin venn Fritz Machlup, som for øvrig også var en student av Mises.

Machlup sendte Lippmann et brev tidlig i september hvor han skriver: «Dine ideer har inspirert oss til en serie interessante diskusjoner om liberalismens agenda».

Hvorvidt «oss» inkluderte flere enn Machlup og Hayek er uklart, men sjansene for at flere av økonomene i kretsen rundt Folkeforbundet og Graduate Institute for International Studies i Genève kunne ha deltatt i slike diskusjoner, er overveiende stor. Spesielt tatt i betraktning Hayeks vennskapskrets og Genèves sentrale rolle som liberalt møtested på denne tiden. Navn som lett dukker opp her er Mises, Röpke, Jacques Reuff, William Rappard, Etienne Mantoux og Michael Heilperin.

Vi vet også at Hayek i juni 1937 sendte Lippmann en liste over liberale intellektuelle i Europa som han anbefalte Lippmann å sende boken til. Her finner vi alle de store navnene, som foruten Mises, Hayek og Robbins, inkluderte Wilhelm Röpke, Alexander Rüstow, Walter Eucken og Luigi Einaudi.

En måned senere skriver Hayek til Lippmann på nytt, og kan denne gangen fortelle at han var blitt kjent med (trolig gjennom Röpke) at den franske vitenskapsfilosofen Louis Rougier snart ville ta kontakt med Lippmann med sikte på en fransk oversettelse.

Rougiers initiativ

Rougier var ikke på Hayeks opprinnelige navneliste, trolig fordi han ble sett på som mer konservativ-elitistisk enn liberal. Men det var likevel Rougier som tok initiativet og som organiserte CWL, og han brukte sannsynligvis Hayeks liste tilført sin egen franske liste som grunnlag for utsendelsen av invitasjonene. Av de 26 deltagerne var 13 franske, hvoriblant tre ledende forretningsfolk.

Programmet for kollokviet speilet Rougiers invitasjonsbrev, hvor han, i anledning den ferske franske oversettelsen av Lippmanns bok, inviterte deltagerne til å ta del i en diskusjon rundt hovedtesene i Lippmanns bok «i lys av liberalismens forfall og sviktende oppslutning, med vekt på betingelsene for en vellykket gjenreising av en fornyet liberal orden, som skiller seg fra Manchester-laissez-faire».

Audiers og Reinhoudts essenstolkning av CWL, som en selvkritisk konfrontasjon med liberalismens «effektivitetskrise» og en legitimitetskrise, treffer også godt som ledetråd gjennom diskusjonene i CWL.

Myter står for fall

Flere mytiske fortellinger om nyliberalisme står seg dårlig i møte med Audiers og Reinhoudts bok. Det gjelder særlig historiske regresjonsteorier, som forsøker på å trekke opp en rettlinjet forbindelse fra Chicago-skolens «økonomisme» og Milton Friedmans innflytelse på både Ronald Reagan og Margaret Thatcher, tilbake til en påstått organisert bevegelse som står bak en forhåndsbestemt ideologi, med generøs støtte fra storkapital.

Linjene trekkes spesielt tilbake til Mont Pelerin Society (etablert i 1947) og til CWL i 1938, Denne typen fortellinger støttes ikke av Audier og Reinhoudt. Både forfatternes introduksjon og referatenes innhold motbeviser langt på vei alle holdepunktene for slike fortellinger: påstandene om fastlåst ideologi, homogenitet, kausalitet og generøs pengestøtte.

En heterogen gruppe

Både referatene og foredragstekstene viser at deltagerne i CWL utgjorde en høyst heterogen gruppe. Meningsforskjellene, både de analytiske og de normative, var ganske tydelige mellom de ulike fløyene. Walter Lippmann og en del av de franske deltagerne, som Raymond Aron og Jacques Reuff, samt Michael Polanyi, argumenterte for både bedre markedsøkonomiske spilleregler og en ganske omfattende utbygging av sosiale forsikringsordninger og velferdstjenester, langt på vei i retning av en nordisk velferdsstat. Denne gruppen hadde også en tendens til å sympatisere med Keynes og hans syn på motkonjunkturpolitikk og kritikk av laissez-faire.

Reuffs konkluderende motivasjon for videre arbeid sier det ganske treffende: «å kjempe for en liberalisme som er til beste for det brede laget av folket». Dette utsagnet var ment som en uforbeholden støtte til Lippmanns innlegg under morgensesjonen den siste dagen av CWL, hvor Lippmann sa følgende under temaet «The Agenda of Liberalism»:

A fundamental requirement has to be the need to renew liberalism in such a way to make it into a new doctrine, capable of providing questions and answers that might satisfy everyone.

En annen gruppe, først og fremst eksiltyskerne Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke, betonet behovet for å reformere markedsøkonomiens spilleregler og institusjonelle rammer enda tydeligere enn Lippmann, men var mer skeptiske til omfordeling og en omfattende velferdsstat, og sterkt kritiske til Keynes. Til gjengjeld la de stor vekt på å motvirke økonomisk maktkonsentrasjon og på desentralisering av politisk makt. Fremfor alt var de opptatt av å sikre menneskeverdige arbeidsbetingelser og levekår for alle, og motvirke store ulikheter i livsmuligheter, inntekt og formue.

Det var Alexander Rüstow, en tidligere sosialdemokrat, som foreslo begrepet nyliberal under CWL. Han ble senere, sammen med Wilhelm Röpke og Walter Eucken, blant de fremste forkjemperne for den såkalte sosiale markedsøkonomiske modellen i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. Det er ganske betegnende for den kortvarige høykonjunkturen for begrepet nyliberal at selv begrepets opphavsmann, allerede fra midten av 1940-tallet av betegnet seg selv oftere som sosialliberal enn som nyliberal.

Som en tydelig motpol til begge de to nevnte gruppene stod de østerrikske økonomene Ludwig von Mises og Friedrich Hayek. Mises lå aller nærmest opp til å representere den gamle liberalismen. Hans posisjon var å hevde at den gamle liberalismen egentlig aldri hadde feilet, og at alle samfunnsproblemer, fra økonomisk depresjon og massearbeidsledighet til maktkonsentrasjon, skyldtes anti-liberal og statsintervensjonistisk politikk. Hayek tenderte mot å dele synspunktene til sin læremester fra Wien.

Spenninger og enighet

Rüstow og Röpke ga senere, i korrespondanse med hverandre, uttrykk for stor frustrasjon med Mises’ posisjon, som de opplevde som direkte kontraproduktiv for gjenreisingen av liberalismen. Rüstow skrev i etterkant av CWL et brev til Röpke hvor han gir uttrykk for at både Mises og Hayek egentlig hører hjemme på et museum, og ga Mises karakteristikken paleoliberal.

Her var med andre ord kimen lagt for flere spenningsfylte motsetninger i årene fremover, ikke minst i Mont Pelerin Society.

Til tross for disse spenningene var det likevel mangt å enes om blant deltagerne. De var sammen om å være mot alle former for kollektivistisk planøkonomi, og de var alle «globalister» som la stor vekt på frihandel og harmoniske internasjonale relasjoner.

Dessuten var de minst like bekymret for skjebnen til den politiske liberalismen og det liberale demokratiet, som for markedsøkonomien og den økonomiske liberalismen i snever forstand – i tydelig kontrast til hva enkelte nyliberalismekritikere har hevdet.

Ikke minst så de en klar sammenheng, sågar et skjebnefellesskap, mellom den politiske og økonomiske liberalismen. Det store flertallet var også tydelige på at en ny liberal renessanse var betinget av et endelig farvel til laissez-faire og minimumsstaten. Unntaket her var Mises, og til en viss grad også Hayek. Men Hayek skulle snart komme til å revidere sitt syn, mer i retning av Röpke og Rüstow.

Samtidig var det ingen tegn til at CWL handlet om å møtes for å bli enige om noen felles og fast definert ideologi. Det var diskusjonen som stod i sentrum, og den var i stor grad preget av en grunnholdning om at liberalismen ikke kan være et fastlåst dogme, med evige fasitsvar. Tvert imot var det en idéretning som hele tiden er i bevegelse, og som må fornyes i møte med samfunnsendringer, uten å tape av synet den personlige friheten som det øverste siktemål.

Under CWL ble grunntonen satt allerede i åpningsforedraget til Walter Lippmann, hvor han med stor tilslutning sier blant annet dette:

…the first task of liberals consists today, not of creating presentations and propaganda, but of seeking and thinking…It is a long term task that requires sustained efforts, sustained support, and the noble patience of those who sincerely and humbly seek the truth.

Konklusjoner og planer

Karakteristisk nok gikk deltagerne ut av CWL med stor grad av enighet om to hovedkonklusjoner:

1. Å fortsette diskusjonen i form av et nettverk som skulle holde jevnlige møter under arbeidsnavnet «internasjonalt studiesenter for fornyelse av liberalismen», med hovedkontor i Paris
2. At det store spørsmålet som det hastet mest med å drøfte dypere, handlet om hvor grensene bør gå for statens oppgaver og rolle, samt for statlige reguleringer av økonomien. Alt ut fra hensynet til hva som er forenlig med en liberal samfunnsorden og en velfungerende markedsøkonomi.

Den andre verdenskrig satte en effektiv stopper for den planlagte videreføringen av diskusjonene fra CWL i form av et internasjonalt studiesenter. Men tankene blomstret videre og avstedkom en imponerende stor, mangfoldig og tverrfaglig litteratur, med betydelig påvirkningskraft på samfunnsutviklingen i mange land i etterkrigstiden.

Blant de mest håndfaste fruktene fra CWL hører utvilsomt den tyske ordoliberalismen rundt økonomen Walter Eucken i Freiburg. Walter Eucken var den som tidligst ga et grundig og gjennomtenkt svar på det store «hastespørsmålet» fra CWL, gjennom sin banebrytende institusjonelle tekning rundt rammebetingelser for en velfungerende markedsøkonomi.

Eucken gjorde dessuten dette på en måte som satt hensynet til menneskets frihet, menneskeverd og livsstandard øverst. Det økonomiske systemet ble dermed tydelig underordnet et menneskelig mål – altså det stikk motsatte av det mange kritikere anklager nyliberalismen for i dag.

En naturlig kontrollgruppe

Walter Eucken kan forresten, sammen med Luigi Einaudi og Lionel Robbins, sies å utgjøre en naturlig kontrollgruppe til deltagerne på CWL. De var alle viktige moderate liberale tenkere som nøt stor respekt i brede grupper, alle tre ble invitert til CWL, deres nærvær var sterkt ønsket av mange, men de hadde av ulike grunner ikke mulighet til å delta.

Som en tenkt kontrollgruppe kan man, på bakgrunn av deres mange viktige publikasjoner, stille seg et hypotetisk spørsmål: Ville deres deltagelse ha påvirket CWL i en bestemt retning? Mitt svar på det spørsmålet er ganske enkelt: De ville høyst sannsynlig ha forsterket den reformistiske hovedlinjen som forente Lippmann og Reuff med Röpke og Rüstow.

Einaudi hadde, i liket med Eucken, stor innflytelse på den liberale snuoperasjonen i sitt eget hjemland etter andre verdenskrig, samt på viktige innretninger av det som senere skulle bli EU. I 1945 skrev han et lengre essay med tittelen Neoliberalismo, et slags opprop for en ny liberalisme.

Innholdet føyer seg lett inn i ånden fra CWL, og sitatet under kan stå som et representativt motbevis på en myte som blant andre den franske filosofen Michel Foucault har bidratt til å spre: at de opprinnelige nyliberale stod for et menneskesyn som var underordnet et ideal om det snevre økonomiske mennesket, homo economicus. Homo economicus er en som ser på mennesker hovedsakelig som avstumpede konkurransevesener som må bevise sin verdi gjennom en evig alles-kamp-mot-alle, på jakt etter beste prestasjon.

Einaudi skrev derimot følgende:

..liberals must at all times ask themselves the following question: how can I solve the problems of my time today, in such a manner that the solution adopted will contribute to preserving the supreme good that is the freedom of man, namely his moral and spiritual elevation?

Liberals deny that the freedom of man derives from economic freedom, i.e., that economic freedom is the cause and that freedom of the human person in a moral and spiritual sense is the effect. A man who is morally free, in a society composed of men who are profoundly imbued with the dignity of the human person, creates economic institutions that are similar to himself.

Primærkilders betydning

For den som er seriøst interessert i å danne seg et realistisk bilde av CWL og de ideene som preget de opprinnelige «nyliberale» er det ikke tilstrekkelig å lese Audiers og Reinhoudts bok. Man bør også lese de viktigste bøkene som ble skrevet av de mest aktuelle liberale tenkerne i tidsrommet ca. 1920-1950. Det er uansett disse bøkene som utgjør de viktigste primærkildene, og som gjør det mulig å evaluere de tolkninger man finner i Audiers og Reinhoudts innledningskapittel.

Mitt inntrykk er at forfatternes tolkninger i det store og hele gir et riktig og balansert bilde, uten noen tydelig ideologisert slagside. Det er en befriende styrke ved akkurat denne boken.

Selv historikere og andre som går inn i temaet nyliberalisme med en sterk ideologisk motivasjon kan ikke, takket være denne boken, så lett neglisjere det faktiske innholdet i referatene og den balanserte virkelighetsbeskrivelsen i boken til Audier og Reinhoudt.

Et oppløftende tegn i så måte er at selv en så nyliberalisme-kritisk historiker som Quinn Slobodian i sin bok Globalists – The End of Empire and The Birth of Neoliberalism (2018) velger å gi tydelig uttrykk for følgende:

..the discussions at the CWL hardly conformed to a caricature of market fundamentalism. Instead participants took a range of positions, many of which clustered around accomodation for some form of intervention and a welfare state.

Den norske historikeren Ola Innset har også skrevet en innsiktsfull doktoravhandling om Reinventing Liberalism, Early Neoliberalism in Context, 1920-1947 (2017), som også går inn på CWL. Men i motsetning til Slobodian har Innset valgt å gjøre et stort poeng av å påstå at «nyliberalismen (i CWL) var utvilsomt et angrep på den dominerende sosialliberalismen», og ikke bare på laissez-faire.

Innset finner ingen grunn til å nyansere et slikt utsagn. Men innholdet i boken til Audier og Reinhoudt bidrar i seg selv til å stille store spørsmålstegn bak slike bastante påstander, samt bak snikende antydninger som fremstiller nyliberalisme som en strømlinjeformet og fastlagt ideologi. En rekke andre primærkilder peker i samme retning.

Avslørende røverhistorier

I løpet av flere år har det i norsk presse versert mange, til dels sterkt ideologiserte og følelsesladete, kronikker og innlegg om nyliberalisme som roten til de fleste aktuelle samfunnsproblemer. Som oftest avslører artikkelforfatterne en fullstendig mangel på primærkilde-kunnskap om begrepet nyliberalisme, med den konsekvens at det serveres en rekke sleivspark og konspiratoriske røverhistorier.

Et eksempel er journalist og forfatter Linn Stalsberg, som i Morgenbladet 7. november 2019 skrev følgende:

Virkelige, navngitte mennesker, i ekte møter med hverandre, har diskutert, ønsket, villet og jobbet frem et mer markedsvennlig samfunn. Fra Østerrike i 1920, der økonomen Ludwig von Mises gikk til direkte angrep på den blomstrende sosialismen rundt ham, til amerikanske Walter Lippmanns bok The Good Society i tiåret etterpå, som angriper staters innblanding i økonomien. Sammen med begge to inviterte den østerrikske liberalisten Friedrich Hayek til et møte i Paris i 1938 for å diskutere private initiativ og det frie marked. …I 1947 dannet Hayek Mont Pelerin Society som sakte, men sikkert, ble del av et internasjonalt nettverk. The Atlas Network,..der også den norske tankesmien Civita er medlem. …Ofte fremstår de som nøytrale eksperter i mediebildet, og man glemmer nesten at de faktisk forfekter en helt bestemt ideologi. ..Dermed var nyliberalismen, fra starten av, i seg selv et helt nytt og annerledes politisk prosjekt, som endte med å lansere Thatcher og Reagan, blant andre, på den etablerte politiske arena.

I denne korte teksten finnes det ikke én eneste setning som ikke inneholder minst én grov feil, en tilsiktet fordreining eller en villedende omtrentlighet. Hvis Linn Stalsberg har gjort seg kjent med primærkildene til det hun skriver om, kan ikke teksten karakteriseres som noe annet enn løgnaktig.

Men det finnes også en annen mulighet: at hun ikke har lest primærkilder, og kun forholder seg til hva ideologiske meningsfeller har skrevet i artikler og andre publikasjoner.

For den som foretrekker en seriøs introduksjon til de tenkerne som opprinnelig, for en kortere periode, kalte seg nyliberale, er Audiers og Reinhoudts bok om CWL et opplysende og pålitelig sted å starte. Og som en ekstrabonus på kjøpet får leseren et godt grunnlag til å skille mellom seriøse historier og røverhistorier om temaet nyliberalisme.