Skjermene som spiser sjelene våre

På slutten av 80-tallet hadde de fleste norske – og finske – hjem fått egen videospiller. Bare ikke mitt barndomshjem. Jeg husker hvordan både broren min og jeg maste om det, men pappa var ubøyelig. Skoleresultatene ville visst gå ned om en slik maskin inntok stuen vår i Lahti. Vi ville bare ligget på sofaen og sett på TV, mente han. 

Videospilleren kom til oss noen år senere, lenge etter alle andre, da mamma tok affære og kjøpte en som felles julegave til hele familien. Jeg kan ikke huske at muligheten til å ta opp TV-programmer hadde noen nevneverdig effekt på karakterene. Vi klarte oss fint.

Pappaen min var kanskje en teknologipessimist. Det tok også mange år før vi fikk overtalt ham til noe så alminnelig og utbredt som en mikrobølgeovn. Men om det så bare var tilbakeskuende stahet, og vi tross alt klarte oss fint, kan ha likevel ha hatt et poeng: Norske forskere mener i dag at innføringen av kabel-TV på 1980-tallet gjorde særlig gutter dummere. Kanskje ble de liggende på sofaen likevel.