Fortellinger om motgang og suksess

I antologien Norsk nok - tekster om identitet og tilhørighet har redaktør Mala Naveen samlet ulike stemmer fra ordskiftet, som debattredaktøren i Avisa Oslo Ahmed Fawad Ashraf utløste, da han i kommentaren «Norsk nok for de svina?» skrev at han ikke lenger hadde noe behov for å bli oppfattet som norsk.

Mange av bidragene gir innsikt og innlevelse i hvordan det er å leve som synlig minoritet. Vi skjønner lettere at selv om statistikk og opinionsmålinger viser at nordmenn blir stadig mer tolerante og positivt innstilte til innvandrere, så reduserer ikke slike abstrakte tall den betydningen hverdagsrasismen kan ha for dem som utsettes for den.

Samtidig er det stemmer i boka – for eksempel journalist i Nordlys Maja Sojtaric og Høyre-politiker Mahmoud Farahmand – som oppfordrer personer med minoritetsbakgrunn til å vise mer psykologisk styrke og robusthet i møtet med de kulturfriksjoner som er mer eller mindre uunngåelige, når et samfunn gjennomgår store og raske demografiske endringer.

Både Sojtaric og Venstre-topp Abid Raja oppfordrer også til en større grad av selvkritikk og ansvarsbevissthet hos den minoritetspolitiske kultureliten, når den koketterer med hvordan all den rå og onde nasjonalismen forsøker å ekskludere dem fra å finne sin plass i det norske samfunnet.

Nå kan man selvfølgelig, som Karpe Diem i intervjuet med Zeshan Shakar, vise fingeren til alt politisk snakk om forbilder, brobyggerroller og signaler til sårbare minoritetsungdommer. Dette er kunstnernes privilegium.

Med fare for at et kjølig og analytisk blikk vil bli oppfattet som den privilegerte posisjonen til en hvit nordmann, tror jeg vi best kan betrakte den hverdagsrasismen boka dokumenterer som en type støy og forurensing – en slags negativ eksternalitet – i en liberal nasjonalstat, som forsøker å absorbere mange nye innvandrere fra fremmede kulturer.

Og for å forbli i analogien med miljøplager i økonomien: Vi må passe på at de tiltakene vi setter inn for å bekjempe hverdagsrasismen er «kostnadseffektive». Vi må ikke risikere å undergrave den liberale orden i nasjonalstaten – slik denne opprettholdes av prinsipper som ytringsfrihet, meritokratisk konkurranse og et utdanningssystem forpliktet på den vitenskapelige metoden – med overilte handlinger for å beskytte og fremme antatt sårbare gruppers interesser.

Boka Norsk nok ivrer etter å sensiblisere den hvite majoriteten for den diskrimineringen minoritetene utsettes for gjennom ekskluderende og trange forestillinger om det norske. Samtidig representerer stemmene i boka personlige historier om suksess, som beviser det motsatte. De er alle eksempler på at vi har fått en rekke personer med minoritetsbakgrunn i kulturlivet og politikken.

Derfor kan vi lese bidragsyternes personlige historier på to måter. For det første er det de som iscenesetter sin kamp for identitet og tilhørighet som noe heroisk, og der fortellingene faktisk overbeviser oss om at vi har å gjøre med en ekstraordinær innsats i kamp mot fordommer og motstand, ikke bare hos den hvite majoriteten, men like mye i egen kultur og familie.

For det andre har vi de stemmene som også betoner det heltemodige ved sin personlige kamp, men der selve tekstens kvalitet vekker mistanken om at den statusen og anerkjennelsen som har blitt personen til del ikke først og fremst skyldes personlige egenskaper, men nok heller er en belønning for personens gruppeidentitet.

Den siste gruppens stemmer – som heldigvis ikke er så mange – minner oss om at antirasisme, som en strategi for å rette opp skjev representasjon, løper risikoen å ofre idealet om likebehandling av mennesker på identitetspolitikkens alter.