En skrekkvisjon av et samfunn

Margaret Atwood har skrevet to bøker som kommer til å bli stående på skolens pensumliste dette århundre. Hun fikk Booker-prisen i 2019 for The Testaments, som kom i september 2019, og The Handmaid’s Tale fra 1985 har fått en renessanse med HBO-serien hvor første sesong er basert på boken.

Bøkene er dystopiske, dystre og gjør meg like sint som da jeg for mange år siden leste 1984 av George Orwell og A Brave New World av Aldous Huxley. Begge var del av pensum på skolen og skulle forklare oss hvordan autoritære og totalitære samfunn fungerte, til skrekk og advarsel for oss som levde i liberale demokratier.

De to Gilead-bøkene beskriver en skrekkvisjon av et samfunn. Gilead er navnet på den staten som overtar deler av USA og innfører et teokrati, et strengt, religiøst og totalitært regime som på alle tenkelige måter er basert på overvåkning, kontroll, fjerning av alle sosiale bånd og hvor kvinner enten blir fødemaskiner eller oppdragere. En Handmaid er en kvinne som kun eksisterer for å få barn – Per Ardua Cum Estrus. Kvinnen som forteller blir gravid, men blir fjernet fra familien hun er hos, uten at vi som lesere får vite hva som skjer med henne og barnet. Denne uvissheten varer i 34 år, helt til Atwood publiserer The Testaments.

The Testaments beskriver maktstrukturene i Gilead gjennom flere fortellerstemmer, den fryktede Aunt Lydia som regjerer over alle kvinnene, og to unge piker som vokser opp i hver sin mektige og privilegerte familie, Agnes som datter av en Commander, Becka som datter av den dyktigste tannlegen i Gilead. Men det dukker også opp en ung pike som lever i nabolandet Canada. Gjennom de fires beretninger, eller vitneforklaringer, blir vi vitner til maktmisbruk, korrupsjon og til grusomme handlinger som begås i Gilead, langt fra idealet om den rene, kristne staten Gilead var ment å være. Makt korrumperer.

Totalitære stater følger samme oppskrift. Eliten har privilegier, har kontroll og makt. Regler for oppførsel er strenge, avvik straffes. Mennesker frarøves sosiale bånd og sin egenverdi. Opprør straffes brutalt til skrekk og advarsel. Du kan aldri være sikker på om du blir overvåket eller ikke. Hierarkiet et strengt, alle har sin plass.

Det er nødvendig å bli minnet på hvordan slike samfunn fungerer og hvorfor de for enhver pris må forhindres. Atwood løfter frem kvinnene i sine bøker. Det er en tilleggsdimensjon som ikke finnes i 1984 eller i A Brave New World. Men mekanismene er de samme. Tragediene, overgrepene, intrigene, svik og brutalitet er likt fordelt.

Mange har sikkert sett HBO-serien The Handmaid’s Tale, og The Testaments vil helt sikkert filmes. Les likevel de to bøkene om Gilead. Ta tiden som trengs til å fordøye hvordan det er å leve i et slikt samfunn.