Sammen mot verden

Med dagens nasjonalpopulistiske angrep på den regelbaserte internasjonale orden og den globaliserte økonomien er det lett å tenke på mellomkrigstiden som en advarende parallell. Den epoken endte som kjent med en politisk, moralsk og økonomisk katastrofe.

Det var ikke uten grunn at etterkrigstidens forsøk på å skape en bedre verden, forankret i liberale verdier og institusjoner, ble ledsaget av begrepet «aldri mer». Ordene hadde klar adresse til mellomkrigstidens store feilgrep, inhumanitet og ødeleggende nasjonalisme. «Aldri mer» var også kjernen i det historiske møtet mellom Franklin Roosevelt og Winston Churchill på Newfoundland i august 1941, som resulterte i undertegningen av Atlanterhavspakten – selve startskuddet for en ny liberal internasjonal orden, anført av USA og sekundert av Storbritannia.

Nå går USA, under ledelse av Donald Trump, i stikk motsatt retning, mot autoritært statsstyre og nasjonalistisk motivert «splendid isolation», med tollkrig og vilkårlig maktbruk som kjennetegn. Også for hundre år siden var den republikanske parolen «America First», ledsaget av aggressiv proteksjonisme og hard innvandringspolitikk. Men likhetstegnene stopper ikke der.

Antiglobalisme 1.0

Det er derfor god grunn til å interessere seg for mellomkrigstiden, og den nye boken til den amerikanske historikeren Tara Zahra, Against the World (2024), er både interessant og uvanlig. I denne boken får vi en forklaring på hvorfor så mange valgte å vende ryggen mot verden etter 1918.

Bok

Against the World. Anti-Globalism and Mass Politics Between the World Wars

Tara Zahra

W.W. Norton & Company, 2024

353 sider

Gjennom 17 fortellinger viser Zahra frem det store mangfoldet av folkelige og politiske bevegelser som ga næring til ulike former for «anti-globalisme». Det geografiske tyngdepunktet er Sentral-Europa, hennes spesialfelt som historiker. 

Begrepet «anti-globalisme» (globalisering ble ikke et vanlig ord før på 1990-tallet) blir av Zahra benyttet som et samlebegrep for «politiske, sosiale og kulturelle bevegelser som ville beskytte eller isolere samfunnet fra verdensøkonomien gjennom mobilisering mot politikk, personer og institusjoner forbundet med globalisme eller internasjonalisme.» 

Det er særlig kildene til ulike grasrotopprør mot internasjonal åpenhet, samt deres konsekvenser, som Zahra oppsporer og forklarer. Det gjør hun blant annet gjennom flere historiske personskildringer, mange av dem om kvinner, noe som bidrar til å levendegjøre historien på en innsiktsfull måte.

Også samtidshistorie

Forfatteren legger ikke skjul på at historien om mellomkrigstiden også er en historie om samtiden. Men forskjellene mellom den gang og nå er også betydelige. 

Tallenes tale sier sitt: Første verdenskrig ga et fall i verdenshandelen, målt i samlet eksport, på rundt 25 prosent. Førkrigsnivået ble først innhentet i 1924, etterfulgt av en kort vekstperiode som fikk en brå slutt ved utbruddet av den økonomiske depresjonen i oktober 1929. I bunnåret 1933 lå verdenshandelen hele 30 prosent lavere enn i 1929, som tilsvarte et nivå som var fem prosent under nivået i 1913.

Frykt, sult og sterke følelser

Bak tallene finner vi store grupper av tapere og noen små grupper av vinnere. Denne kombinasjonen virket sosialt provoserende, spesielt for en arbeiderklasse som ble politisk radikalisert under første verdenskrig. Ikke minst gjorde provokasjonene seg gjeldende i de landene som kom tapende ut av første verdenskrig, og som Zahra vier størst oppmerksomhet.

Den økonomiske utryggheten kom samtidig med andre store sosiale og kulturelle samfunnsendringer; urbanisering, massemigrasjon og inngrep i indre anliggender fra andre land, hjemlet i enten Versailles-traktaten eller i Folkeforbundet. 

Men få ting hadde større betydning enn hungersnøden i Tyskland og Østerrike-Ungarn, som følge av de alliertes blokade. Etter avslutningen av krigen var matvaremangelen særlig akutt i de landene som tidligere utgjorde dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn, og som før krigen var så godt som selvforsynt med mat. Zahra gjengir tall fra nyere forskning, som antyder at et sted mellom 400.000 og 700.000 trolig mistet livet som følge av sult i Sentral-Europa under og rett etter første verdenskrig. 

Det kom krav om aldri mer å gjøre seg avhengig av matimport fra andre land. Slikt ga sterke impulser til selvberging, kolonisering av landsbygda og til kolonihage-bevegelsen i byene.

Smittekilder og syndebukker

På toppen av det hele kom utbruddet av den den dødelige pandemien som, uten rimelig grunn, ble kalt for «spanskesyken». Også sykdommer var i stand til «å binde menneskeheten sammen i en ubrytelig kjede», slik helsebyrådet i New York uttrykte det i 1918. Rundt 550.000 amerikanere og 2,3 millioner europeere, og langt flere i Asia og Afrika, antas å ha mistet livet som følge av spanskesyken – langt flere enn antallet som mistet livet som stridende i verdenskrigen.

Behovet for mer internasjonalt samarbeid på helseområdet ble åpenbart fra eksperthold. Men i folkedypet og i mediene fikk denne erkjennelsen sterk konkurranse fra jakten på syndebukker, som ofte ble omformet til alminnelig fremmedfrykt. 

Som Zahra uttrykker det, forble verden i karantene, også etter at spanskesyken slapp taket i 1921. Anti-globalistenes krav om å isolere mennesker og nasjoner fra globale smittekilder, enten det handlet om mennesker, varer eller sykdommer, forlenget karantenen.

Hyperinflasjon og hypernasjonalisme

Tyskland ble rammet av hyperinflasjon i 1923, noe som fikk store konsekvenser for den finansielle situasjonen til store deler av den lavere middelklassen og arbeiderklassen.

I mange andre land, også i Norge, gjorde den ødeleggende paripolitikken stor skade gjennom vedvarende deflasjon og påfølgende gjeldskrise. 

Felles for alle land var at de ble rammet hardt av den økonomiske nasjonalismens konsekvenser. I kjølvannet av økte tollsatser, kvantitative importrestriksjoner, importlisenser, eksportforbud, konkurrerende valutadevalueringer og stadig strengere restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser ble alle tapere. Den økonomiske historikeren Charles Kindleberger illustrerte situasjonen med et spindelvevdiagram over den stadig krympende verdenshandelen.

Depresjon og radikalisering

Frykten for å miste jobb, gårdsbruk og bolig, samt frykten for fremmede og hatet mot populære utgrupper, var stadig økende. Ingen grupper var mer utsatt for anti-globalismeretorikk og voldelige angrep enn jødene i Sentral-Europa. Allerede i 1918-21 ble jøder utsatt for de groveste forbrytelser under pogromer i Polen og i Ukraina, og det skulle bli mye verre. Jødene ble ofte sett på som «symboler på internasjonal finans, uregulert innvandring, kosmopolitisme og nasjonalt forræderi». 

Den store radikaliseringen av anti-globalismen inntraff etter utbruddet av børskrakket på Wall Street i oktober 1929. Den påfølgende kjedereaksjonen dro verden inn i en dyp økonomisk depresjon med massearbeidsledighet, tap av levebrød og utbredt frykt for fremtiden. I 1930 eskalerte USA den internasjonale handelskrigen med innføringen av Smoot-Hawley-loven, som med sin gjennomsnittlige importtoll på over 20 prosent utløste et kraftig fall i internasjonal handel og bidro til både å forsterke depresjonen og spre de negative ringvirkningene i en større global omkrets.

Totalitære gjennomslag

Den store depresjonen, samt USAs selvskading og delvise frakobling fra verdensøkonomien og internasjonalt samarbeid, gjorde det lettere for de nye totalitære massebevegelsene å gripe makten, som i Tyskland, og forsterke maktgrepet, som i Italia. Begge land satset på fullstendig autarki (selvforsyning), koblet på en krigsøkonomisk modell med militær opprustning som drivkraft. 

Zahra gir levende beskrivelser av både Mussolinis «hvete-kamp» i 1926 og feiringen av den såkalte riksbondedagen i Tyskland i 1936, samt hvordan begge regimene så på erobring av andre land som veien til å sikre selvforsyning i fremtiden. 

Hitler var godt forberedt. Under fengselsoppholdet i München, etter det feilslåtte kuppforsøket i Bayern i 1923, ble Hitler, under arbeidet med boken Mein Kampf, flere ganger underholdt med privatforelesninger av realismetenkeren Karl Haushofer, som villig delte sine tanker om Lebensraum, Grossraumwirtschaft og kravet om en egen «Monroe-doktrine» for Tyskland. Trolig leste han også Henry Fords anti-semittiske pamflettserie The International Jew (1920-1922), som Hitler roste opp i skyene i Mein Kampf.

Henry Ford møter vi i flere kapitler i Zahras bok. Blant annet i forbindelse med hans direktiv til alle Ford-ansatte i 1931, hvor han påbød alle mannlige ansatte å skaffe seg sin egen jordlapp for å dyrke mat, ved siden av jobben på Ford-fabrikken. Den som ikke lystret og bidro til egen selvberging på denne måten fikk vite at de ikke var egnet til å jobbe for Ford. Ford mottok i 1938 jernkorset av naziregimet og ble medlem av «the anti-Semitic America First Committee» — en mektig gruppe som øvet press på den amerikanske regjeringen for å holde USA unna andre verdenskrig.

Antiglobalisme til høyre og venstre

Når jeg etter oppslukende lesning stilte meg spørsmålet om hva som eventuelt mangler i boken, fant jeg bare ett ankepunkt. Forhistorien til mellomkrigstiden kunne vært tillagt mer vekt. Det gjelder særlig ettervirkningene av den tiltagende økonomiske og politiske nasjonalismen og maktkonsentrasjonen i det autoritære tyske keiserriket fra om lag 1880, kombinert med de tradisjonelle elitenes harde anti-liberalisme. 

En av bokens store styrker er evnen Zahra har til å belyse anti-globalismen fra både venstre og høyre, og få frem hvordan impulsene fra begge ytterkanter i sum bidro til å radikalisere det politiske sentrum. Sentralt står offerfortellingene. For ytre høyre ble nasjonen og den tradisjonelle kulturen utpekt som de store ofrene for globalismen. For ytre venstre var det først og fremst arbeiderklassen som ble fremhevet som globaliseringens offer.

Enkelte, som den opprinnelige marxistiske sosialisten Werner Sombart, omfavnet begge offerfortellinger og endte opp som anti-marxistisk nasjonalsosialist med boken German Socialism (1934).

Kunnskap gir håp

Alt i alt er Against the World en bok som levendegjør en kompleks og sammenvevd historie på en innsiktsfull måte. Dessverre må det gjennomgående temaet i boken kunne sies å være altfor aktuelt. 

Imidlertid er det fremtidshåp å spore i gode historiske forklaringer på det som gikk så galt i mellomkrigstiden. Samtidig inviterer Zahras bok leseren til å forstå hvorfor frihandel og globalisering trenger en politikk som sikrer at globaliseringens gevinster kommer alle til gode. Dette har USA ennå ikke lært. Resultatet er Trump og aggressiv proteksjonisme. En svært dårlig erstatning for en skrikende mangel på sosial omstillingspolitikk.