Olsen best når han er eksplisitt

«Denne boken handler om det norske oljeeventyret. Og den handler om mitt liv. Overraskende ofte tangerer de to historiene hverandre», skriver Øystein Olsen i Lykkelandet. En fortelling fra innsiden av det norske oljeeventyret (Gyldendal 2024).

I en bokanmeldelse i Dagens Næringsliv sammenligner anmelderen Olsens beskrivelser av disse tangeringene med Forrest Gump, som var øyenvitne til segregasjonslinjens siste krampetrekning i Sørstatene, møtte John F. Kennedy, fikk Medal of Honor etter å ha reddet medsoldater i Vietnam, demonstrerte mot samme krig, var sentral i USAs pingpongdiplomati overfor Kina og inspirerte John Lennon til å lage Imagine. Dessuten avslørte han Watergate-skandalen.

Jeg vet ikke om sammenligningen er ment som et kompliment eller en kritikk – men den er uansett til ettertanke. En god biografi er mer enn et portrett av et menneske; det er også en tidsskildring. I Forrest Gump måtte filmskaperne finne opp en fiktiv og kanskje ikke helt troverdig person for å koble sammen de ulike hendelsene. I Olsens tilfelle er det ikke nødvendig – så lenge vi nøyer oss med hendelser som har å gjøre med oljeøkonomien: Han jobbet med energimarkeder og oljeøkonomiske problemstillinger i SSB som nyutdannet cand. oecon. på 1970-tallet, og ledet olje- og energigruppa der gjennom hele 1980-tallet. Som embedsmann i Finansdepartementet var han med på å utarbeide handlingsregelen for statens bruk av oljepenger. Som sentralbanksjef styrte han Norges Banks pengepolitikk under oljeprisfall, kronefall og pandemi. Han ansatte Nicolai Tangen. Oljefondet vokste fra 3000 milliarder til 12 000 milliarder kroner på hans vakt. Han fikk Stortinget til å redusere normaluttaket fra Oljefondet til 3 prosent (fra opprinnelig 4 prosent).