Engasjerer, men bidrar til svartmaling av norsk økonomi

Martin Bech Holte har skrevet bok om Norges økonomiske historie, med spesiell oppmerksomhet rundt Oljefondet og rikdommen som oljevirksomheten har skapt. Boken engasjerer. Men fremstillingen er preget av overdrivelser og unøyaktigheter, og bidrar dermed til en svartmaling av norsk økonomi.

 (Teksten er en lengre versjon av Øystein Olsens anmeldelse som sto på trykk i DN.)

Bok

Landet som ble for rikt: Hvordan Norge endte i Oljefondets felle

Martin Bech Holte

Kagge forlag, 2025

Undertittelen på Martin Bech Holtes bok er «hvordan Norge endte i Oljefondets felle». Uttrykket viser til at den oppsparte kapitalen i fondet nå er blitt så stor at det blokkerer for fornuftige reformer og hindrer klare prioriteringer på statsbudsjettet. Dette er et viktig budskap. Flere med meg har påpekt at den gjeldende retningslinjen for finanspolitikken – handlingsregelen – ikke lenger setter noen streng grense for statens bruk av oljepenger. Kanskje er Holtes bruk av utestemme i boken nødvendig som en vekker, slik at en omlegging av politikken faktisk kan finne sted.

Holtes gjennomgang av Norges økonomiske historie, helt tilbake til begynnelsen av forrige århundre, er interessant lesning. Mange vil være enig i at markedsløsninger og effektiv konkurranse som regel gir best resultater, og derfor er å foretrekke. Men slik Holte formulerer seg, har han for liten respekt for at det i perioder gjennom historien har vært behov for sterkere innslag av planøkonomi og reguleringer, for eksempel i Norge som ledd i gjenreisningen etter andre verdenskrig.

Holte har rett i at det tok lengre tid før reguleringsregimer ble avviklet i Norge enn i mange andre land. Men han tar for hardt i når han skriver: «Planøkonomene og etterkrigstidens politikere hadde skapt en stivbent økonomi uten innovasjons- og vekstkraft». Og han fortsetter med å beskrive et kjent motiv fra vinteren 1973, da det ble innført streng prisregulering og rasjonering av bensin som følge av at OPEC skrudde igjen oljekranene: «Bildet av kong Olav V på vei ned fra Slottet mot Nationaltheatret stasjon denne desemberdagen i 1973 viser en tjener som bærer gode, gamle treski for sin herre.» Det er mulig beskrivelsen av denne hendelsen er med glimt i øyet. Men jeg er ikke helt sikker.

Enkeltmenneskers betydning for hendelser og veivalg gjennom historien bør ikke undervurderes. Holte bruker mye plass på å fremheve personer både innenfor akademia, offentlig forvaltning og innenfor næringsliv som i ulike faser bidro til å bringe Norge på rett kurs. Jeg har ikke vanskeligheter med å slutte meg til anerkjennelsen av hver enkelt, men av og til går rosen over i overdrivelser. Uten disses innsats ville Norge ifølge Holtes fortelling ha blitt sittende fast i planøkonomiens hengemyr.

«Dag-1-samfunnet» kaller Holte Norges utvikling helt frem til 2013, en lang periode som tross tilbakeslag og unødige innslag av planøkonomi, førte Norges befolkning til topps i velstand og tilfredshet. Deretter har det meste visstnok gått feil vei. Kronekursen er svak og har utarmet folket, dyktige mennesker har forlatt sine poster og kapitalen har flyktet til Sveits. Dag 2-samfunnet har ankommet. Holte skriver: «Velstandsveksten forsvant. Tilfredsheten til nordmenn falt markant, særlig blant de yngre. Lykkelandet var ikke lenger så lykkelig; ungdom i voldsherjede El Salvador så plutselig lysere på livet enn ungdom i Norge». Igjen lurer jeg på hva han forfatteren mener med å gjengi dette bildet.

Det er vanskelig å få tak i hvorfor og hvordan 2013 fremstår som et markant veiskille. Europeiske land var da på vei ut av andre fase av finanskrisen, og ga trekkraft også til norsk økonomi. Etter hvert inntraff imidlertid nye kriser, og veksten fikk seg en knekk. Norge fikk i 2013 en ny borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister, og i Norges Bank begynte jeg å bli varm i trøyen i jobben som sentralbanksjef. 

Når jeg tenker tilbake på situasjonen i 2013/14, er det et ansvar jeg står ved. Hendelsesforløpet er kort beskrevet i boken Lykkelandet. Gjennom 2014 ble råoljeprisen mer enn halvert. Det relative kostnadsnivået i Norge hadde økt til rundt 40 prosent over våre handelspartnere, som følge av flere år med høy lønnsvekst og en sterk krone. For å lette omstillingen som norsk økonomi nå måtte gjennom, satte Norges Bank etter hvert ned renten, for – som vi kommuniserte – å understøtte en passe svak krone. Dette var mulig fordi lønnstakerne denne gangen ikke krevde kompensasjon for økt prisstigning som fulgte av en svekket kronekurs. Sentralbanken kunne dermed «se gjennom» en midlertidig økning i inflasjonen, og legge stor vekt på produksjon og sysselsetting, i tråd med mandatet for pengepolitikken.

Når økonomien blir utsatt for sjokk, står en sentralbank overfor vanskelige avveininger. Holte er ikke i nærheten av å reflektere over dette. Hans tallmessige «evaluering» av min funksjonstid som sentralbanksjef har også svakheter. For det første ser han helt bort fra hensynet til realøkonomien i mandatet. I stedet bringer han inn utslag i valutakursen, men benytter et annet mål på realkurs enn det som er mest relevant i den situasjonen norsk økonomi befant seg i. Realkursen, målt som relative lønnskostnader i felles valuta, hadde økt med rundt 25 prosent i tiåret forut for 2013, ikke nær null som den variabelen Holte benytter indikerer. Med svekkelsen av kronekursen ble den kostnadsmessige konkurranseevnen til norsk næringsliv rettet opp nærmest over natten. Det er lov å være uenig i de avveiningene Norges Bank og jeg gjorde. Jeg opplevde imidlertid også at Norges Bank fikk anerkjennelse for den fleksibiliteten vi i denne situasjonen viste i praktiseringen av inflasjonsstyringen. Hendelsen i 2014 var også et nytt eksempel på fordelen ved å ha en egen valuta, spesielt for en oljerik nasjon. 

Holte legger i boken stor vekt på å få frem at det er veksten i Fastlands-Norge som dominerer utviklingen i totaløkonomien. Dette er selvfølgelig riktig. Det er også riktig at det på 1990-tallet og inn i det neste tiåret skjedde viktige strukturendringer i store tjenestesektorer i Norge, som bank/finans og varehandel, som bidro til sterk produktivitetsvekst i totaløkonomien i denne perioden.

Jeg mener likevel at Holte undervurderer oljevirksomhetens betydning for utviklingen i norsk økonomi de siste tiårene. Dette har jeg beskrevet nærmere i boken Lykkelandet. I tillegg til enorme inntekter for staten, la aktiviteten på sokkelen grunnlaget for at en avansert leverandørindustri kunne vokse frem. Norge er blitt verdensledende på utvikling av offshore teknologi, som har gitt ringvirkninger til industri og andre næringer. Leverandørindustrien, som en viktig del av fastlandsøkonomien har blitt en betydelig eksportør av ingeniørtjenester. Mye innovasjon og ny virksomhet fremover vil trolig vokse frem på skuldrene til denne kompetansen.

I stedet for å nevne dette, lar Holte seg blende av den gode lønnsomheten og suksessen til enkeltbedrifter innenfor varehandel, som Elkjøp og Rema. Historiene om deres ekspansjon i utlandet er interessant lesning i seg selv, og man må heie på alle enkeltvirksomheter som lykkes. Men Holte bommer når han skriver: «Eksportsuksessen til norsk varehandel er et godt bevis på dens produktivitet. […] Her hjemme bidro næringen alene med 36 prosent av et oljefond i årlige velstandsgevinster gjennom sin produktivitetsvekst i perioden 1991 til 2013.»

Selve regnestykket i avsnittet over er umulig å forholde seg til, så lenge Holte ikke presiserer hvilket år/størrelse på Oljefondet han viser til. Uansett har dette bidraget til velstandsvekst fra produktivitetsforbedringer i varehandel lite med eksportorientering å gjøre; eksporten av varehandelstjenester, slik det tallfestes i nasjonalregnskapet, er svært begrenset. 

I likhet med andre som har kommentert boken, deler jeg ikke Holtes negative syn på Norges nåværende økonomiske situasjon og fremtid. Fremstillingen av makroøkonomiske forhold er også skjemmet av feil og unøyaktigheter, for eksempel når det gjelder beskrivelsen av produktivitetsutviklingen. Det er riktig at veksten i produktivitet har avtatt, for øvrig om lag på linje med andre europeiske land. Men Norge er fortsatt helt på topp, også i forhold til USA, når det gjelder verdiskaping per arbeidstime. Holte hevder at privat sektor i Norge går med underskudd. Men det er også feil.

I siste del av boken ønsker Holte å stake ut veien tilbake til Dag 1-samfunnet. Oljefondet anses som rotårsaken til problemene. Holte ønsker seg følgelig nye regler for fondet, ikke bare for hvor mye oljepenger som kan brukes, men også hva midlene skal brukes på. Fremtidige politikere skal bindes til masten. Det er uklart hvordan dette eventuelt skal gjennomføres, og kombineres med vårt konstitusjonelle, demokratiske rammeverk, jf. også innlegg av Erik Lundesgaard i DN 11. januar. 

Intensjonen er den aller beste: «Oljepengebruk bør hardkodes så innsatsfaktorer mobiliseres og gjøres mest mulig produktive. […] Målet er å skape verdens mest vitale økonomi, der færrest mulig faller utenfor, der flest mulig får utviklet potensialet sitt, og der kapitalen ønsker å investere langsiktig i gode arbeidsplasser.» Dette er vel ideelle målsettinger for all økonomisk politikk, uansett politikkregler. Men Holte kommer ikke lenger i å konkretisere de nye retningslinjene for bruken av oljepenger.

Deretter blir imidlertid Holte veldig konkret med to forslag til ny politikk for bruken av midlene i Oljefondet. For det første skal en andel av Oljefondet overføres fra statens eierskap til private konti i Norges Bank. For det andre skal skattene reduseres med 3-400 milliarder kroner, og offentlige utgifter kuttes tilsvarende.

Holte erkjenner at det vil være krevende å få til slik politikkomlegging, og bruker et helt kapittel på å adressere motkrefter, men uten at dette bidrar til å sannsynliggjøre at tiltakene er mulig eller fornuftig å gjennomføre. Et så kraftig kutt i offentlige utgifter ville trolig føre til et kraftig tilbakeslag i økonomien og høy arbeidsledighet, selv om tiltakene fordeles over en fireårs periode.

Martin Bech Holte har skrevet en bok som engasjerer – og provoserer. Holte skriver levende om enkeltbedrifter og -begivenheter og har interessante synspunkter rundt næringsstøtte. Men han trår ofte feil når han beveger seg fra mikro- til et makroplan og vurderer økonomisk politikk.

Holte ønsker nok å provosere og velger å spissformulere seg og advare mot at Oljefondet kan bli en sovepute for gjennomføring av en vekstvennlig politikk. Men dette kommer med en pris: jeg synes han i altfor sterk grad bidrar til å svartmale og spre pessimisme om utsiktene fremover for norsk økonomi.