Vi blir aldri kvitt «hverdagsrasismen»

Et liv i redningsvest av Sumaya Jirde Ali er noe av det mest selvgranskende og selvutleverende jeg har lest. «Jeg», den eldre Jirde Ali, forteller historien til «du», den unge Jirde Ali, gjennom oppvekst og formative år, og beskriver og gransker rasismen hun blir utsatt for.

Et sted oppsummerer Jirde Ali hvordan hun har blitt syk, traumatisert og skadet av rasismen: Hun har fått ødelagt «trygghetsfølelse, livsgnist, tilhørighet og eierskap til rom, kropp og land», hun har opplevd en forsterket «fremmedgjøring og ensomhet», og hun har blitt utsatt for «nedbyggingen av identitet og oppbyggingen av selvhat», mens «du glir sakte, men sikkert, bort fra verden og er tilskuer i din egen hverdag». Hun vitner om det som har skjedd, og om konsekvensene av det, og vi blir vitne til lidelsen. Vi føler den på kroppen. Det er vondt.

Et liv i redningsvest er ingen debattbok. Her er ingen kontroversielle antirasistiske posisjoner eller vidløftige identitetsteorier. Boken vekker ikke forargelse, men sorg, sympati og forståelse. Det er verdt å merke seg, siden Jirde Ali ellers er kjent som en som skaper motstand. Jeg skrev for eksempel om hennes første diktsamling at den inntok «raseriets og hatets positur».