Sosialdemokratiets kanossagang fra ekspansiv styringsoptimisme til markedsliberal velferdsstat

Det er allerede blitt skrevet mye innsiktsfullt om hvordan det norske samfunnet er blitt formet gjennom tidene, frem til den liberale velferdsstatsmodellen vi kjenner i dag. Norges historiske reise har vært preget av samspillet mellom en serie unike hendelser og politiske idéstrømninger, fra 1814 til den moderniserende embetsmannsstaten, nasjonsbygging og 1905, venstrestaten, arbeidsfreden i mellomkrigstiden, samholdet under okkupasjonen, og fremfor alt den sosialdemokratiske orden etter andre verdenskrig, samt dens skrittvise forvandling til ny og mer liberal kombinasjon av velferdsstat og markedsøkonomi.

Gjennom hele denne reisen har landet skrittvis utviklet et stadig mer inkluderende liberalt demokrati og videreført en samfunnskultur med både egalitære og individualistiske trekk.

Nyere historiske fortellinger om hvordan det moderne Norge ble til, som Rune Slagstads De nasjonale strateger og Francis Sejersteds Sosialdemokratiets århundre, har belyst mange dimensjoner i Norges særpregete moderniseringsreise. Svein Hammers bok Sosialdemokrati versus nyliberalisme – Norsk styringskunst og samfunnsforming 1814-2020, som kom ut i fjor, tilfører i så måte en ny dimensjon.