Ytringsfriheten må forsvares, men rabalder det blir det

Lang bok

Rabalder er en ganske lang bok. Den handler tross alt om kontroversielle ytringer gjennom 100 år, men en del setninger kunne vært kuttet. Vi trenger ikke egne definisjoner av begrepet etikk. De som ikke vet hva en gapestokk er, får google. Vi kan lese i boka at Blücher ble senket ved Drøbak. Det vet vi, men det gnis inn. Den kom heller ikke frem til kaia i Oslo, leser vi noen setninger senere. Boka kunne vært kortere ved bare å gå rett på sak

Men denne pirkete kritikken skal ikke stå i veien for bokens sentrale budskap i kapittelet om presse og ytringsfrihet under okkupasjonsårene: Nazistene var opptatt av å få frem sin propaganda effektivt, og da var ikke mest mulig maktbruk nødvendigvis hensiktsmessig.

Bok

Rabalder – Kontroversielle ytringer gjennom 100 år

Kjersti Løken Stavrum og Trygve Aas Olsen

Aschehoug, 2022

446 sider

Poenget med mild maktbruk er viktig, fordi det viser hvor sentralt et prinsipielt forsvar av pressefrihet er. Den milde maktbruken er ikke formildende, snarere bare kynisk. Krefter som bare vil sensurere litt, og ikke har en klar prinsipiell holdning, er svært ofte autoritære i sin natur og har en tendens til å bli mer og mer brutale i forsøk på å nå sine mål. Det så vi som kjent utover i okkupasjonsårene i Norge. Okkupasjonsmakten tok stadig i bruk hardere maktmidler.

Ytringsfrihet i praksis

Alle er i dag enige om at aviser ikke har ytringsplikt. Sender noen et leserinnlegg, bør avisen vurdere og redigere. Ikke slippe til alt mulig. Men en for streng redigering i tradisjonelle medier kan også få negative konsekvenser. Skal vi bevare et uenighetsfellesskap er det viktig at etablerte medier har stor takhøyde. Her har NRK et særlig ansvar. De vanskelige debattene, også de hvor noen beveger seg ut i det kontroversielle eller kontrærere, bør løftes inn i NRK. Debattprogrammet Ueinig med Ingunn Solheim er derfor viktig for offentligheten. Men kanskje Lars Akerhaug skulle vært bytta ut med en som fremdeles sto med begge bena planta i et alternativt media?

Polariseringen som vi legger mer merke til på grunn av sosiale eller såkalt alternative medier har en tendens til å skape frykt hos det mer etablerte utdannede liberale sentrum i offentligheten. Og frykten er ikke ubegrunnet. Men hvordan møter vi et angivelig mer polarisert ordskifte, der noen visstnok holder seg med alternative fakta? På den ene siden kan man med rimelighet si at mer ytterliggående stemmer ikke bidrar særlig konstruktivt i ulike debatter. De er ensidige, og lytter ikke til andres argumenter. På den annen side kan det være vanskelig å definere hva som er ytterliggående, og det oppstår ikke minst uenighet avhengig av hvem som definerer. Noen av oss vil fort si at en klimaaktivist er ytterliggående, andre vil hevde at klimaaktivister bare roper et livsviktig varsko. Begge parter har noe rett, men det kommer selvsagt an på hvor ytterliggående aktivisten er.

Ettersom vinder og trender snur, ser vi at «vanskelige» debatter ikke når opp i de etablerte mediene. I skrivende stund ser det ut som aktivister kanskje har bidratt til at NRKs Ueinig har latt være å publisere en episode om kjønn og kjønnsidentitet. Til NRKs forsvar skal det sies at lite tyder på at kanalen har feiget ut. Nyhetsredaktør Knut Magnus Berge sa til Subjekt: «Vi fikk det ikke til slik vi ønsket når det gjelder denne episoden, men mener fortsatt at denne tematikken er aktuell i et slikt konsept.» Tematikken er aktuell, og NRK kommer forhåpentligvis tilbake, men det er vanskelig å lage debatt hvis en part ikke vil stille opp.

Uansett er det å gå med på aktivisters press om «ikke å ta debatten» ikke bare prinsipielt galt, men også kontraproduktivt hvis man ønsker mer åpenhet og høyere toleranse fra oss som er mer i tvil, eller kanskje mer konservative, i slike spørsmål. Hvis ikke NRK tar diskusjonen, tar noen andre debatten. Det er fort noen med en mindre åpen holdning.

Lær av Rabalder

I Rabalder kan vi lese om NRKs programledere Kjell Arnljot Wig og Per Øyvind Heradstveit, som i Åpen post «flyttet grensene for kontroversielle ytringer i fjernsynet». Førstnevntes ti teser om farlig fjernsyn kan med fordel gjentas. Særlig tese nummer 6: «Du skal bevare din uavhengighet av pressgrupper» bør leses høyt i redaksjoner og på campuser i vår tid.

Hvordan pressgrupper også i dag snevrer inn ytringskulturen er omtalt i boken. Vi må tåle at noen mener at boken Sitronlimonaden av Hilde Henriksen er rasistisk. Å mene noe slikt er likevel absurd. Boken er nok snarere viktig for å fremme integrering. Det er uansett kritikkverdig at de høyst spekulative anklagene om at boken er rasistisk har hatt så sterke virkninger. Det var sterkt å høre Hilde Henriksen lese opp sitt forsvar på lanseringen av boken i høst. Hun har sluttet å skrive bøker. Vi skal selvfølgelig kritisere rasisme, men hvis anklager om rasisme blir så harde og samtidig diffuse at de blir vanskelig å forsvare seg mot, og for mange moderate trekker seg unna i frykt for å si noe feil, snevres ytringskulturen inn. Det ødelegger en liberal ytringskultur og er kontraproduktivt i bekjempelsen av rasisme.

Liberal og kulturradikal

Rabalder er en viktig bok fordi den viser at kampen for ytringsfrihet ikke er ny. Til ulike tider har ytringskulturen forandret seg. Tabuer har dødd ut, og nye har vokst frem. Boken viser på en god måte hvordan vi her kan lære av historien. Ikke fordi den gjentar seg, men fordi det kan trekkes paralleller og erfaringer fra tidligere tiders rabalder om ytringsfrihet. Pressen er friere fra partiene enn før, men andre interesser kan igjen true pressens frihet. Nye generasjoner vil ha stor nytte av å lese om hvordan partipresse og kringkastingsmonopol påvirket norsk ytringsklima. Rabalders beskrivelser av nær- og piratradioer omkring 1980 er kostelig lesning.

Men det er ikke bare de institusjonelle og juridiske rammene rundt ytringsfriheten som er viktige. Kanskje særlig spenningen mellom norsk kristenpietistisk kultur og liberale kulturradikalere viser hvor fåfengt og frihetshemmende det er å forsøke å styre ytringskulturen. Rabalder vil på sitt beste vise oss at pietismen i dag tar nye mer sekulære former. En fornyet liberal kulturradikalisme bør ikke bare kritisere det autoritære i kristen religion, men i all religion. Det holder å nevne Muhammed-karikaturene og den svake beskyttelsen Vebjørn Selbekk fikk i sin tid. Den saken er, som så mange andre saker, grundig omtalt i Rabalder. Boka viser tydelig hvor feigt det var å henge ut Selbekk, og forfatterne får frem viktige fakta i historien. Saken er svært viktig i ytringsfrihetssammenheng, fordi den viser så klart at trusler og vold dessverre er ytringsfrihetens farligste fiende. Farlig fordi vold eller trusler så fort lammer og splitter det åpne liberale samfunn. Et liberalt samfunn med ytringsfrihet kommer ikke av seg selv. Det skaper rabalder og må forsvares sterkt.