Å leve etter idealer som ikke gjør oss lykkelige

Sally Rooney er blitt noe så sjeldent som en litterær komet i den engelskspråklige verdenen – også kjent som den verdenen som har størst betydning for de fleste kunstarter. Rooney var bare 26 år gammel da hennes første roman, Conversations with Friends, tok denne verdenen med storm i 2017. I fjor kom romanen denne anmeldelsen skal ta for seg, Normal People, som ble nominert til Bookerprisen.

Normal People følger opp mange av de samme temaene som Conversations with friends, men det er særlig Rooneys evne til å beskrive sin generasjon, stemningene, utfordringene, holdningene, som har vakt oppmerksomhet og gitt henne beskrivelsen «en Salinger for Snapchat-generasjonen».

I Normal People møter vi to hovedpersoner, Marianne og Connell, og det er de to, eller relasjonen mellom dem, som gir romanen all sin driv. Vi møter dem på videregående, der Marianne, til tross for at hun kommer fra en «big mansion», er en ensom og upopulær særing som tilbringer skolehverdagen med å krangle intellektuelt med lærere og lese Veien til Swann i korridorene.