En tilfeldig nordmanns raseri

I En tilfeldig nordmann: Den fulle og hele sannheten om Gordon Mo møter vi byråkraten som legger seg inn på hotell for å «koke over» både fysisk og verbalt. Når Gordon Mo får dette raserianfallet i kantina på jobben, blir det et samfunnsanliggende. Han får sparken og blir lagt inn på institusjonen GH i USA. Der får han et brev om at han har blitt stevnet for legemsfornærmelse og krenkelse av Unni Løp, en kollega fra Landbruksdepartementet som forøvrig tidligere har brukt «krenka-kortet» til å stige i gradene.

Gordon Mo er 59 år gammel, han er pliktoppfyllende og holder seg for seg selv både på jobb og privat. Han er konfliktsky, ugift og om man skal prøve seg på en diagnose virker «flink mann-syndromet» meget passende. Han er redd for å tape ansikt, noe som gjør ham helt avhengig av andres blikk. Gordon gjør det han skal, og det bemerkes at han har plettfri vandel. Men han blander seg ikke opp i andres saker, og forsvarer for eksempel ikke sin kollega når han blir anklaget for trakassering, til tross for at han var vitne til situasjonen som på ingen rimelig måte kunne oppfattes trakasserende. Han liker dessuten ikke å gå med slips fordi det strammer, og Gordon liker ikke ting som strammer. Kanskje det er derfor han gang på gang finner seg nødt til å koke over i fred. Livet hans strammer for mye.

I omtaler av romanen leses den ofte som et oppgjør med det politisk korrekte eller krenka-retorikken. Etter at Gordon Mo blir skrevet ut av GH, lar han seg bruke av den rike eks-hippien Frans Meek, som forøvrig er romanens fortellerstemme. Han sitter i huset sitt i Holmenkollåsen og ser ned på byen mens han tenker store generaliserende tanker om filosofi, samfunnsutviklingen og musikken 68-erne hørte på. Riktignok kommer fortellerstemmen med sine bedømmelser om dagens lettkrenkede, men boka i seg selv kan leses like mye som en kritikk av bedreviterne som nekter å ta del i, eller forsøke å forstå, dagens samfunn. Og som i stedet er mest opptatt av egne meninger.