Boken Vest-Tyskland trengte i 1965

Året er 1965. Forbundsrepublikken har så vidt rundet seksten år. Ludwig Erhards Wirtschaftswunder er for lengst en realitet, økonomien brummet videre og fremtidsoptimismen er stor. I 1963 gikk Erhard av som berømt økonomiminister, og ble for de neste tre årene en skygge av seg selv som forbundskansler. Det samme året mistet tyskerne en folkekjær oppdrager i demokrati og rettsstat, den liberale forbundspresidenten Theodor Heuss. Mens den strenge og lett krampaktige Konrad Adenauer styrte landet stødig mot Vesten, var det de to langt mer lune og optimistiske personlighetene Erhard og Heuss som stod for den verdibevisste frigjøringen av økonomien og politikken.

Det begynte å bli en stund siden tyskerne hadde hørt de godlynte formaningene til Theodor Heuss om at «frihet og demokrati er mer enn ord», og at «et demokrati trenger demokrater». En av dem som tidlig kom til å savne de to liberale folkeoppdragerne Erhard og Heuss var den unge sosiologen Ralf Dahrendorf, som senere ble en av de mest betydningsfulle liberale tenkere og offentlige intellektuelle i Europa.

Dahrendorfs skarpe blikk på Tysklands vei frem til 1965 avstedkom en av de viktigste samfunnskritiske bøkene i Forbundsrepublikkens historie – Gesellschaft und Demokratie in Deutschland – på et helt avgjørende tidspunkt.