Burke, den reaksjonære

En bokomtaler må gjøre noen grunnleggende veivalg. Skal omtalen være av boken som sådan eller av ideene i boken? Skal omtalen være en diskusjon av bokens perspektiver, teser og innfallsvinkler, eller forholde seg utelukkende til forfatterens uttalte ambisjon? Kort sagt: skal man gå i polemikk mot selve verket eller skal man ta bokens premiss for gitt og konsentrere seg om hvorvidt den klarer å levere på sine egne løfter? Alternativt kan man selvfølgelig blåse i begge deler og snarere skrive om sine egne mer eller mindre begrunnede synspunkter, og så løselig knytte dem til boken man er bedt om å omtale.

Spørsmålet om innfallsvinkel blir ekstra aktuelt dersom man selv har et forhold til bokens tema, og det er i nettopp den situasjonen jeg befinner meg i når jeg skal skrive om Claus Brylds Edmund Burke, konservatismens profet. Burke er ikke bare en sentral tenker, men den sentrale tenkeren i den ideologiske tradisjonen jeg tilhører.

Det gjør ikke Burke til profet (det er faktisk veldig u-burkeansk å tenke slik), og det betyr slett ikke at mannens politiske program kan overføres direkte til vår tid – gjeninnføre aristokratiets makt, anyone? – men det betyr at jeg har en grunnleggende sympati for Burke, og mener han har svært mye å si oss.