Vår indre mannssjåvinist

Hanne Ørstavik skriver om kjærlighet. Hun skriver om begjær, om tilknytning og nærhet gjennom seksualiteten. Hun skriver om å være i stand til å elske. Hun skriver om å være tilstede. Om å klare å åpne opp. Være her.

Hun skriver om å tørre å være en kvinne som tenker, og hun skriver om å skrive.

For Ørstavik er språket et redskap, en inngang inn i alt dette. Språket er det viktigste hun har, og dette går som en lang og tydelig rød tråd gjennom alle essayene og foredragene som til sammen er blitt utgivelsen Jeg drømte at alle bøkene mine sto i kjøkkenskap (2018).

De 24 essayene, artiklene og foredragene er skrevet mellom 2001 og 2018, og presenteres i kronologisk rekkefølge. Forfatteren har ikke endret noe i dem, selv ikke i de eldste tekstene.

En spiral

Det mest interessante med å lese alle disse tekstene i rekkefølge, som en bok, er å se hvordan Hanne Ørstavik stadig kommer tilbake til de samme temaene, de samme forfatterne og tekstene. Marguerite Duras’ Dødssykdommen, Søren Kirkegaards Sykdommen til døden, Ibsens Brand og Birgitta Trotzigs Dykungens Dotter er bøker hun referer til, undersøker og sammenligner igjen og igjen og igjen.