For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
Den sentrale aktør i denne historien er staten. I årtier strevde statsmakten med å skape et språk kalt «samnorsk», brukbart for alle nordmenn, en samlingsidé som intensiverte striden. Først i 1981 satte Willoch-regjeringen punktum, med Lars Roar Langslet, tidligere Minerva-redaktør, som ansvarlig statsråd.
I dag er det vanskelig å forstå at samnorsk ble presset frem så lenge med en så fanatisk overbevisning om å være på parti med framtida. Landet har vært styrt av folk uten innsikt i statsmaktens grenser. En stat kan ikke skape et levende språk gjennom direktiver, forbud og påbud.
1800-tallets nasjonalisme var stridens drivkraft til langt inn på 1900-tallet.
Skriftspråket i Norge i 1814 var dansk. Både Wergeland og Welhaven så for seg en kommende «fornorskning» av språket – skriftspråket! – for det er ingen grunn til å tro at de to eller andre nordmenn snakket dansk. Det fantes mange muntlige varianter av norsk. Hvordan skulle skriftspråket få form og stil bedre tilpasset talespråk? Viktige skritt ble tatt uten statlige retningslinjer. Asbjørnsen og Moe nedtonte informantenes dialekter da eventyrene ble skriftliggjort, men en ny tone merkes. Bjørnsons bondefortellinger er klassisk riksmål, i likhet med Ibsens Peer Gynt. Første scene – historien om bukkerittet – er et vidunder av flyt og fart under full kontroll, det er språklig storslalåm. Dette er utvilsomt norsk skrift, om enn ortografien er som dansk.
Som kjent var det Ivar Aasen som radikalt konkretiserte ideen om et ekte norsk språk. Språkgeniet Aasen skapte et skriftspråk på basis av vestlandsdialekter. Et «norsk folkemål» var det ikke tale om, siden sør- og østlandske dialekter samt bymål ble regnet som korrumpert av dansk. Ennå hevder nynorsken seg primært i landets vestlige fylker. En annen, reformorientert vei til fornorskning av skriftspråket ble angitt av overlærer Knud Knudsen. Den moderate overlærers innflytelse var faktisk stor, men for ettertiden er han stilt i skyggen av den radikale Aasen.
Målrørsla har vært preget av rabiat nasjonalisme. Landsmålet var et ikke-kolonisert språk, følgelig det eneste virkelig norske. Det hjalp ikke om slekten hadde århundrers fartstid i landet – dersom man snakket en dialekt forurenset av dansk og brukte det gamle skriftspråket, var fullverdig norskdom utelukket.
I dag er termene riksmål og landsmål forlatt, vi har bokmål og nynorsk. Det er en forvrengning. Aasens landsmål er et konstruert skriftspråk, så hvis noe språk med rette kalles bokmål, må det være Aasens. I 1921 programfestet Noregs Mållag parolen «Nynorsk einaste riksmål i landet!» Senere ble parolen «Tal dialekt – skriv nynorsk!». Dermed er det stadfestet at nynorsk er et skriftspråk, et bokmål. I det muntlige gjelder dialektene.
Muntligheten er umåtelig kreativ. Skal det skrives slik det snakkes, blir det f.eks.: «Dra ti’ræ ævva!» Meningen oppfattes straks av den som er fortrolig med Oslo-dialekt av det mindre finslepne slaget. På standard riksmål: «Dra til deg øynene!» Men ingen ville si det. I en roman måtte det skrives som ovenfor, men Ferdinand Finne siterte replikken fra egen erfaring. Ferdinand moret seg over det saftige språksuset da en sjarmerende ung mann ba ham avstå fra flere anerkjennende blikk. For nu å si det således.
Hvorfor oppfordrer ikke Mållaget til å snakke dialekt, hvorfor det høytidelige «tal»? Fordi det snakkes ikke på ekte norsk, ordet stammer nemlig fra det plattyske «schnacken». Ord som slutter på «-het» ble bannlyst, siden de også smaker av tysk. Vi trenger ikke «frihet» når vi har «fridom». Endelsen «-else» var heller ikke akseptabelt. «Forelskelse» skal vi ikke ha på norsk, «forelsking» er mye bedre. Men i dag snakkes det også på nynorsk.
Stortinget vedtok en prinsipiell likestilling mellom riksmål og landsmål allerede i 1885. Da hadde dyktige språkkunstnere vist hva Aasens språk dugde til – Aasen sjøl, Vinje og Garborg. Senere har mange andre bidratt til en rik litteratur på nynorsk, med innslag av diverse dialekter. Men etter min erfaring misliker nynorskfolk at andre fremhever litteraturen. Det er dette med bokmålet.
Reformene i 1907 og 1917 innførte ortografiske endringer som for lengst er akseptert. I 1907 ble såkalt harde konsonanter innført: Ikke dyb, vide, ud og sag, men dyp, vite, ut og sak. Også store deler av 1917-ortografien er akseptert i riksmålet. Vi skriver lese, fjell og nasjon, ikke læse, fjeld og nation. Det var ikke stavereformer som gjorde språkstriden så intens. Årsaken var at samnorsk ble det erklærte målet, også i 1917.
En viktig komponent i prosjektet å få vekk dansk-tyske gloser og lyder som hadde sneket seg inn i det norske folk. (Det latinsk-franske er greit, «nasjon» kan man si. At «folk» er et tysk ord, kan med fordel forties.) Det gjaldt å avkolonisere riksmålet, og rimeligvis måtte da det ikke-kolonialiserte landsmålet vise vei. Da Norsk Språknemnd ble etablert i 1952, var mandatet «å fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn». Tilnærmingen skulle fullendes i det ene språket, samnorsk. Skolen og NRK var statens viktigste redskaper. Privateide forlag kunne man ikke diktere.
På 20-tallet begynte den store omdøpingen, stedsnavn med svak norsk aura måtte byttes ut. Kristiania var en påminnelse om dansketiden, bedre å vende tilbake til middelalderens Oslo. Sigrid Undset, som visste noe om norsk middelalder, var sterkt imot. Deretter skulle Trondhjem omdøpes til Nidaros. En folkeavstemning ga overveldende flertall for å beholde Trondhjem (17163 for, 1508 imot), men det later til at trønderne har akseptert Trondheim. Statsmakten tok likevel ikke sjansen på en runde til; planen om å omdøpe Bergen (til Bjørgvin) ble oppgitt.
Skolefolk ønsket å gjøre den gamle riksmålslitteraturen tilgjengelig for nye generasjoner, og i skolebøker kan det være riktig å modernisere stavemåten dersom stil og tone ikke forstyrres. Når Wergeland nærmer seg muntlighet ved å droppe d-en i «moder» - «mo’er» uttales som «mor» – da kan en utgiver stave ordet som vi gjør i dag. Men langt grundige revisjoner måtte til, mente man på samnorskhold. Dette er et barnevers av Wergeland:
Vesle-Hans paa døren
banker med sit knippe:
Kjære, gamle bestemo’er,
vil du mig ind dog slippe?
I en lesebok for skolen ble det omdiktet til:
Da han står på tråkka
banker han med børa,
kjære gamle bestemor,
her er jeg, lokk opp døra!
Dette er ekte samnorsk. For sine parodier måtte André Bjerke ty til grovere virkemidler. Forfattere har fra starten av stått sentralt i riksmålsbevegelsen. Første formann var Bjørnson. Etter krigen var Øverland en leder som fremhevet at bevegelsen kjempet mot samnorsken, ikke nynorsken. Blant Høyres politikere var C.J. Hambro særlig engasjert. Allerede i 1913 skrev han om de miserable resultatene når samnorskpedagoger vil forbedre dikternes skrift.
Venstre var tidlig selve nynorsk-partiet. Nasjonalisme dominerte. Da Ap overtok føringen på 30-tallet, ble også det sosiale argumentet viktig, samnorsk handlet om «utjamning». Dessuten var det upraktisk med to skriftspråk. Den teknokratiske planleggingsstaten satte sine ressurser inn. Man regnet med at tilnærming mellom skriftspråkene ville skje «med historisk nødvendighet». Statens oppgave var å få opp tempoet.
Reformen i 1938 var den mest aggressive av dem alle og førte til den sterkest protesten i sagaens historie, Foreldreaksjonen i 1949. Samnorskens favorittbokstav a ble obligatorisk endelse i nesten tusen ord, og en rekke ord ble forbudt, f.eks. «frem». Det måtte være «fram». Ingen toleranse for «sne», heretter bare «snø». Også for nynorsken var reformen omfattende. Ingen var tilfreds. Man ville skape et skriftspråk brukbart for alle, og resultatet var at innvendingen mot den gamle danske skriften ble reprodusert: et fremmedartet språk. Sjokkerende for Ap var at også partiets egne velgere protesterte. Man skulle så gjerne omtalt motstanden som hvin og hyl fra fine folk på vestkanten, nå måtte man være forsiktig.
Men forsiktighet i målstriden var ikke en statlig dyd. Det viste seg særlig klart i 1962, ved historien om den avskyelige snemann. I NRK fortsatte statsmeteorolog Sigurd J. Smebye å si «fjellene» og «øst» til tross for at «fjella» og «aust» var påbudt, og enda verre: han sa «sne»! Etter advarsler fikk Smebye beskjed om at han ikke lenger var ønsket i NRK. Ansatte ved Meteorologisk Institutt viste solidaritet; ingen ville overta snemannens jobb. 53 000 underskrifter ble samlet til støtte for Smebye, som anla sak mot staten. Staten tapte. Retten avgjorde at krav om tilpasning til språknormalen ikke gjaldt det muntlige. Det var et bittert nederlag for staten at snemannen kunne fortsette å ytre sine avskyelige lyder i NRK. Ikke engang egne ansatte hadde man kontroll over.
Einar Førde (Ap) var blant de siste samnorskideologer. Da Spåknemnda ble erstattet av Språkrådet i 1972, med et mer beskjedent mandat, mente den senere NRK-sjefen: «Like lite som utviklinga på alle andre samfunnsområde kan språket overlatast til kreftenes frie spill ... Naturleg tilnærming – slik det er formulert i mandatet – må ikkje bety at Språkrådet ikkje skal drive tilnærmingsarbeid. Å sitje passivt og vente på den naturlege tilnærminga er ingen politikk.»
Klarere kan det ikke sies at folks faktiske språkbruk, omtalt som «kreftenes frie spill», må bringes under kontroll. Det foresvevde samnorskpolitikere noe slikt som at statlig språkstyring fører til et mer demokratisk språk ...
Overtro på staten stammer ikke fra nasjonalromantikken. I 1899 formulerte Sophus Bugge, professor i sammenlignende indoeuropeisk språkvitenskap og oldnorsk, et romantisk syn som også gir et realistisk hint om en viktig kilde til forandring i skriftspråket:
«Fra Bygdemaalenes Kildespring risler det og skal det atter og atter risle ind i vort Skriftsprog, saa dette forfriskes og styrkes.»
Andre språklige impulser har lenge vært merkbare, fremfor alt de angloamerikanske, men også en mengde svenske ord og uttrykk har glidd inn i norsk. Og som Bugge forutsa, har ulike dialekter rislet inn, i tillegg til personlige bidrag fra forfattere og visesangere. Statusen til østnorske dialekter er blitt en annen etter at språkkunstneren Alf Prøysen skapte sine underfundige tekster. Hvem beklager at Prøysen ikke fulgte oppfordringen om å bruke dialekt muntlig og skrive nynorsk?
Ved riksmålsbevegelsens 100-årsjubileum i 1999 skrev Lars Roar Langslet dens historie, I kamp for norsk kultur. Verket dokumenterer den selsomme historien i stor detalj. Jeg har mange opplysninger derfra. Langslet fastslår at riksmålet har seiret, for i denne striden var overlevelse en seier. I 2005 kom den siste, beskjedne reformen. Et utslitt departement ønsket at den «.. i all hovudsak vil bli ståande uendra i lang tid framover». Samnorskprosjektet er oppgitt, men utallige direktiver har selvsagt bidratt til at forskjellen mellom skriftspråkene er blitt mye mindre. Hundre års anstrengelser har også ført til triumfer for staten. Den klarte å støte ut riksmålets kjære nu, efter og sprog.
Lenge trodde jeg at okkupasjonen gjorde slutt på forestillingen om det «unorske» riksmålet. Felles fiende skaper som kjent samhold. Mållagets jubileumsbok fra 1956, I strid for norsk mål, avkrefter troen. Der skriver en ung Ivar Eskeland følgende i et kapittel kalt «Motstandet (sic) mot norsk reisingsarbeid»:
«Det ville vera fåfengt her å freista greia ut heile årsakskomplekset bak den antinorske sprogbevegelsen, i den mon ein kan tala om «bevegelse», endå ei sovori – ein skulle tru – naturstridig ovring langt frå er noko eineståande for vårt land. Best ville ein vel skilja om ein freista sjå problemet frå sosio-psykologisk synsstad, men reine historiske fakta forklårar og ein god mon og er sjølvsagt grunnlaget for just den serskilt norske form for anti-nasjonalt og anti-demokratisk språkstrev.»
Senere ble Ivar Eskeland en populær humorist på tvers av språkgrenser, noe som kan stå for den forsonlige holdningen på slutten av århundret. (Sidemålsstilen orker man visste ikke lenger snakke om.) Striden fortoner seg både selsom og fjern i dag. Det er lett å overse dens aktuelle og verdifulle konsekvens: Den bidro til nåtidens sterke norske nasjonalisme. For ikke bare nynorskfolket ville forsvare og styrke det nasjonale. Det ville også riksmålets forkjempere, slik det fremheves i tittelen på Langslets bok. Det gjaldt å forsvare norsk kultur mot statens språkteknokrater.
Vittighetsavisen Exlex, som utkom i to årganger, 1919 og 1920, inneholder tegninger med tekster av den satiriske mester Ragnvald Blix. Et av hans bidrag fremstiller en barrikadert gate der folk slåss med de våpen man har, paraplyer og sopelimer. En eldre herre har tatt strupetak på en annen. En russisk bonde iakttar situasjonen og henvender seg til en mann som har huket seg ned med gevær.
«Naa, hvor langt er dere kommet med revolutionen her i Norge?»
«Foreløbig slaas vi om hvordan den skal staves.»
Denne slåssingen fortsatte i mer enn 60 år, utmattende, ingen krefter til overs for revolusjonen – slik ordet skal staves etter 1917. Dessuten å for aa. Der kan man se hvor tregt det går.