2–0 til byrådsleder Raymond Johansen?

Søndag 10. juli tok byrådsleder Raymond Johansen i Aftenposten til orde for å gjeninnføre arveavgiften fordi avstanden mellom dem som har boligformue og ikke, er blitt for stor. Dermed var rabalderet i gang, hvor den ene etter den andre gikk ut og avviste forslaget med kjente argumenter mot arveavgift, som ble listet opp på rekke og rad.

Men hva sa egentlig Raymond Johansen, og var han inne på noe? Har Oslo Høyre lært noe siden 2015?

For å ta det siste først: Ved valg på nytt bystyre i Oslo tapte Oslo Høyre byrådsmakten som følge av blant annet fremgangen til MDG. Mange vil hevde, med rette, at det var forsmedelig at velgere ikke anerkjente at Oslo Høyre i byråd hadde vært pådriver for å gjøre Oslo til en av landets mest klima- og miljøvennlige byer gjennom en rekke gode tiltak, over mange år. En ikke ubetydelig velgerskare opplevde at problembeskrivelsen som MDG presenterte, traff dem hjemme: «Noe må gjøres for redde klimaet», og MDG fremstod som det mest troverdige partiet når det kom til klimaspørsmål i valgkampen.

I ettertid kan man si at mye av det MDG ville omsette til praktisk politikk overhodet ikke var gjennomførbart og at mange av forslagene var symbolpolitikk som ikke ga konkrete resultater. For velgere som har begrenset kjennskap til hvordan politikk blir til i praksis, er det vanskelig å gjennomskue at politiske slagord ofte ikke tåler å møte den harde politiske hverdagen når alt kommer til alt: Først skal forslagene fremmes, deretter skal de bli til saker som kvernes gjennom det kommunale byråkratiet, før det til slutt vedtas i ulike politiske organer av vekslende politiske koalisjoner.

Raymonds problembeskrivelse treffer folk

Etter min vurdering leverer byrådsleder Raymond Johansen en presis problembeskrivelse av ulikhetene i dagens boligmarked. Derfor vil mange lytte til ham fordi de opplever at han treffer dem i deres hverdag – selv om konklusjonen er feil:

«Med eldrebølgen som er på full fart mot oss, kommer det uunngåelig også mange dødsfall. Etterkrigsgenerasjonene fikk seg bolig da det ble sett på som et allment gode, mer enn et investeringsobjekt – lenge før det fantes eiendomsmeglere på hvert gatehjørne i sentrale bystrøk. Disse kommer samlet til å etterlate seg enorme boligformuer. Deres barn, ofte godt etablerte folk i 30-, 40- og 50-årene, får en skattefri lottogevinst. At foreldrene dine eide bolig i Oslo eller i andre sentrale strøk med høye priser, kan de neste årene bli den avgjørende faktoren for om du har råd til å bo i Oslo eller ikke.»

For mange velgere vil det være av underordnet betydning om Raymond Johansens forslag om gjeninnføring av arveavgift er gjennomførbart, eller om tiltaket vil gjøre vondt verre. Akkurat som MDG i sin tid lyktes med å ta fokus bort fra realitetene, kan Raymond Johansen lykkes med å nå ut til sine velgere – om ikke Oslo Høyre håndterer og svarer velgerne på en hensiktsmessig måte. Å liste opp alle argumentene mot arveavgift er ikke svaret, fordi det egentlig ikke er tema. Det Raymond Johansen egentlig prøver, er å dra opp en ulikhetsdebatt som stod på dagsorden for noen år siden, med utgangspunkt i Pikettys teorier om ulikheter i samfunnet.

I Norge har vi jevnt over svært lite økonomisk ulikhet, selv om mange vil hevde det motsatte. Inntekt og formue er forholdsvis jevnt fordelt. Inkluderer man velferdsstatens mange ytelser og vår felles formue i oljefondet, vil man med rette kunne si at Norge er et forholdsvis egalitært samfunn. En viktig grunn til dette er at i Norge eier hele 84 prosent sin egen bolig. Det er et resultat av en villet politikk som har hatt et bredt politisk flertall helt siden 1950-tallet – nemlig at alle skal ha mulighet for å eie sin egen bolig. Det har igjen medført at folk flest har fått ta del i velstandsøkningen som har funnet sted de siste 50 årene. Derfor kan ikke Pikettys teorier anvendes direkte på norske forhold.

Men selveierpolitikken har også en bakside og ulempe. I pressområder hvor det er knapphet på bolig og byggeklare tomter som i Oslo, har avstanden mellom dem som har og dem som ikke har boligformue, blitt stadig større: Enten er man innenfor eller så er man utenfor boligmarkedet. Denne utviklingen forsterkes av tilflytting av nye borgere fra utlandet som har null boligformue ved ankomst. Avstanden øker også som følge av at sentraliseringen av befolkningen i Norge skyter fart. Eventuell boligformue man tar med seg til sentrale strøk, kommer til kort i møte med et helt annet prisnivå på boliger. Stadig økende tilflytting fra mindre kommuner i Norge medfører også en dobbel effekt, fordi de som flytter bidrar til lavere boligpriser i utkantene i Norge.

Om Oslo Høyre skal appellere også til dem som opplever å komme til kort i boligmarkedet, bør man være tydelig på at man forstår frustrasjonen blant velgerne. Det kan ikke utelukkes at mange, også blant borgerlig velgere, kan oppleve det forsmedelig og urettferdig at man må være født inn i riktig familie for å arve en boligformue. Tidligere generasjoner som kun skulle ha et sted bo eller et feriested på landet for 50–80 år siden, etterlater seg brått en stor boligformue uten å ha gjort noe som helst annet enn å ha flaks med et tilfeldig valg av adresse. Å arve en stor formue som følge av tidligere generasjoners slit og hardt arbeid, kloke og gunstige disposisjoner i næringslivet kombinert med vilje til å ta risiko, er noe helt annet enn å arve en boligformue som er delvis finansiert av skattepolitikken og samfunnsutviklingen generelt. En bolig er et hjem – ikke et spekulasjonsobjekt.

Om avstanden blir for stor mellom dem som er innenfor og dem som er utenfor, kan det i ytterste fall erodere samfunnskontrakten mellom velgerne og politikerne. Når unge voksne opplever at de har gjort alt riktig, arbeidet hardt med studier og senere i arbeidslivet, fått solide og trygge jobber, funnet den riktige partneren til å dele lån og avdrag med, og man allikevel ikke er i nærheten av å finne seg et fornuftig sted å bo, gjør det noe med holdningene til velgerne. Det kan medføre at de vender ryggen til styringspartiene. Heldigvis er vi ikke helt der enda, da det er fullt mulig å finne gode boliger og bra oppvekstmiljø for barn dersom en velger å flytte utenfor Oslo. Det er tross alt ingen menneskerett å bo i villa med hage i gangavstand til arbeidsplassen i Oslo.

Arveavgiften traff boligeiere hardt

Nordmenn har i stor grad formuen sin i bolig og fritidseiendom. Derfor har vi hatt en meget gunstig beskatning av dette skatteobjektet. For å sitere et notat av Mathilde Fasting i Civita i 2020:

«I dag er egen bolig og hytter svært gunstig skattemessig behandlet i Norge. Det er ingen arveavgift, det er lave verdsettelser i forbindelse med formuesskatt, og de er unntatt gevinstbeskatning etter ett års botid i egen bolig og fem års botid i fritidsbolig. Dessuten har man skattemessig fradrag for renter på lån, til bolig som til alle andre formål. Det er innført eiendomsskatt i mange norske kommuner, men den er begrenset i lov, og i flere kommuner er bunnfradragene betydelige, slik at mange ikke betaler eiendomsskatt.»

Mye av diskusjonen om arveavgift har handlet om de store næringsformuene. Til dette formålet var den ikke spesielt effektivt. Derimot rammet den boligeiere hardt – hvilket stort sett er blitt vurdert som en ulempe. Fasting skriver: «Før arveavgiften ble fjernet i 2013, utgjorde bolig og bankinnskudd over 80 prosent av de verdiene man betalte avgift av. Det ble altså ikke i særlig grad betalt arveavgift for næringsverdier. Den tidligere arveavgiften ble i hovedsak betalt av barn og barnebarn som arvet hus og hytter.»

Byrådsleder Raymond Johansen har derfor et poeng når han tar til orde for å gjeninnføre arveavgift. Vi har erfaring med at det har bidratt til omfordeling fra de som har boligformue til de som ikke har. Men det finnes mange andre gode argumenter mot arveavgift som allerede nevnt av flere, derfor er det ikke nødvendig å repetere disse. Dessuten er det heller ikke politisk vilje til på Stortinget til å gjeninnføre arveavgift.

Skatt på gevinst ved salg av bolig og nasjonal eiendomsskatt?

Det våre politikere kan gjøre, hvis de tør, er å redusere skattefordelen ved å ha store renteutgifter og gjøre et reelt forsøk på å øke beskatning av realisert gevinst ved salg av bolig. For å omfordele boligformue fra de som har hatt flaks og arvet en stor boligformue kan gevinst ved realisert salg av eiendom bidra til en mer «rettferdig» utjevning av boligformue. For den som arver vil en skatt på en realisert gevinst medføre at skatten utsettes til den faktisk selger eiendommen, ikke når den arver. Dette i motsetning til øvrige arvinger som selger sin andel av arven. Dermed vil inngangssummen for å arve familiens eiendom blir lavere. En enearving vil selvsagt ikke betale skatt på gevinst fordi den arver eiendommen ene og alene. En slik beskatning vil også kunne bidra til å gjøre det mer overkommelig for én arving å overta eget barndomshjem i Oslo eller hytte på landet, dersom det oppnås enighet med øvrige arvinger om å selge til en lavere takst enn markedspris. Når salg av eiendom utløser en betydelig andel skatt på gevinst vil alle arvingene være tjent med å bli enig om en takst som alle kan leve godt med.

Dokumenterbare utgifter relatert til oppgraderinger bolig og eiendom bør selvsagt gi grunnlag for fratrekk ved beregning av gevinst ved salg av eiendom. Tilsvarende kan en også se for seg fratrekk ved tap ved salg av eiendom i grisgrendte strøk for å gjøre det mer attraktivt å bo i distriktene og risikoen mindre ved å kjøpe bolig der «ingen kunne tru at nokon kunne bu …»

En nasjonal eiendomsskatt i stedet for lokal eiendomsskatt kan også være en god ide som bør vurderes. Innføring av nasjonal eiendomsskatt kan da skje samtidig som man reduserer eller fjerner formuesskatten, for nettopp å vri beskatningen vekk fra produktiv virksomhet. Dermed unngår en at eiendomsskatt gjør det enda med kostbart å eie sin egen bolig, slik tilfellet er i dag i Oslo. En slik utforming av en nasjonal eiendomsskatt i stedet for formuesskatt bør være enkelt å forsvare.

For å konkludere har byrådslederen med sitt utspill lykkes med å sette fokus på et problem mange innbyggere i Oslo er opptatt av. Borgerlige politikere som skal konkurrere om de samme velgerne, må forstå den problembeskrivelsen. Men Raymond Johansen har samtidig ført debatten inn på feil spor, ved å gjøre det til en debatt om en helt spesifikk løsning, som ikke uten videre vil være treffsikker for å redusere boligpriser, som det ikke finnes flertall for på Stortinget, og som er utenfor byrådets kontroll. Vi må diskutere de nasjonale politiske rammene, selvsagt – som jeg gjør selv med forslag om en nasjonal eiendomsskatt – men Johansen har også tatt bort fokus fra det byrådet og politikerne i Oslo faktisk kan gjøre noe med: Å få fart på saksbehandlingen i Plan- og bygningsetaten for å gjøre flere tomter byggeklare og sette i gang bygging av Fornebubanen og andre viktige vei- og kollektivsatsninger som gjør det mulig for flere å bosette seg utenfor Oslo.

Men vi kan ikke bygge oss ut av alle problemer. Hvis man ødelegger småhusbebyggelsen i Oslo, kan det kanskje midlertidig lette prispresset, men det forringer også viktige kvaliteter ved byen permanent og uopprettelig. Derfor må vi finne gode løsninger som gjør det mulig å bosette seg i Stor-Oslo, uten å bruke det meste en har av fritid på komme seg til og fra jobb.

Men først og fremst må også Oslo Høyre erkjenne at de høye boligprisene skaper et «utenfor» og et «innenfor» som politikerne må ta tak i – selv om løsningene på problemet er langt mer komplisert enn Raymond Johansens debatt legger opp til.