Fulltidsstudent på deltid

I høst har vi lest om skyhøye leiepriser og studenter uten tak over hodet. Det er ikke noe nytt at den økonomiske situasjonen for studenter har vært særlig krevende det siste året. Likevel er det et element av debatten om studiestøtte jeg mener får for lite fokus: Det er vesentlig dyrere å være student i noen norske byer enn andre. I disse byene er det ekstra krevende å være fulltidsstudent på heltid, og høye boligpriser tvinger studenter til å nedprioritere studiene for å sikre seg tak over hodet.

Boligleieprisene har steget 6 prosent det siste året. Prisveksten er ikke overraskende størst i storbyene, men også her er det store forskjeller. I Oslo var leieprisen på en ettromsleilighet i september 10 969 kr, mens snittprisen på en toromsleilighet i Bergen, Stavanger og Trondheim lå på mellom 11 000 og 12 100 kr.

Den månedlige studiestøtten på 8 788 kr (10 740 kr om du fordeler storstipendet ut) strekker på ingen måte til. Joda, vi fikk 3 600 kr ekstra i stipend fordelt på hele året etter det nyeste statsbudsjettet. En lav sum på høy tid, spør du meg. Hvilken forskjell regjeringen tror den nette summen av 300 kr ekstra per måned skal utgjøre, vet jeg ikke. Tre ekstra halvlitere på byen, kanskje.

Med dagens studiestøtte tvinges studenter til å være fulltidsstudent på deltid.

Min erfaring tilsier at behovet for å jobbe ved siden av studiene er større i Oslo enn i andre byer. Etter at jeg flyttet fra Trondheim til Oslo i høst, har jeg erfart en helt annen studiehverdag.

I Trondheim var studietiden preget av frivillige verv og det sosiale det medbringer. I Oslo er det flere som jobber store deler av dagen, og arbeidspresset fører i verste fall til at studenter jobber så mye at det går utover studiekvaliteten.

Da kan man bli nødt til å ta opp fag eller gå et semester på nytt, hvor man gjerne også søker om ekstra stipend og lån fra Lånekassen. Kanskje man kunne unngått dette dersom studiestøtten var litt høyere i utgangspunktet?

Det er ingen menneskerett å studere i Oslo, men i Norge har vi fritt studievalg, og noen studier tilbys kun i få byer. Dagens boligmarked og studiestøtte kan derfor føre til at noen studenter velger vekk drømmestudiet fordi de ikke har råd; fordi de ikke har mulighet til å bo hjemme eller få støtte av foreldrene sine, eller har kapasitet til å jobbe og være fulltidsstudent samtidig.

For å gjøre saken verre viser en undersøkelse fra Norsk studentorganisasjon at én av fem studenter bor under kår som kan være helseskadelige. At dette er realiteten til 20 prosent av Norges studenter er ikke forsvarlig, og jeg tror ikke eldre generasjoner forstår hvor begrenset valgalternativene til studenter er når det kommer til bolig. Etter min erfaring tar noen studenter til takke med leiligheter preget av mugg og skadedyr dersom de tilbys for en billigere penge. Den lave studiestøtten er én årsak til dette.

Mitt poeng er ikke at studenter utenfor Oslo eller storbyene ikke fortjener ekstra studiestøtte. Men det er reelle økonomiske forskjeller fra studieby til studieby.

En generell studiestøtteordning som ikke hensyntar disse forskjellene er derfor en kilde til sosial og økonomisk ulikhet blant studenter.

Dette bør få mer fokus i debatten om studiestøtte, og dersom det ikke er rom for å øke studiestøtten ytterligere for alle studenter, bør det i større grad diskuteres hvorvidt man kan indeksregulere studiestøtten etter leieprisene fra by til by.