Nå må det bli andre boller

Det var ingen vei utenom: Etter at Kjell Ingolf Ropstad ble tvunget til å trekke seg fra ledervervet og Dag Inge Ulstein meldte at det ikke var aktuelt for ham å ta over, var det bare én eneste KrF-stortingsrepresentant igjen.

Og slik ble altså Olaug Bollestad leder av partiet – akkurat da partiet befinner seg i den kanskje mest kritiske situasjonen i hele sin historie: under sperregrensen, etter et splittende veivalg og med en uklar fremtid. Det er i seg selv interessant: For situasjonen skulle tilsi et ledervalg med flere forskjellige kandidater med ulike visjoner for partiet, slik at man kunne diskutere ulike forståelser av problemene partiet står overfor og løsningene på dem.

Men slik ble det altså ikke. Ikke et vondt ord om Bollestad – og kanskje blir hun en god KrF-leder. Vårt Land har allerede lansert henne som en «kul kjerring». Problemet er snarere at det fremstår som ganske tilfeldig at nettopp hun ble leder: Man satte som premiss at lederen måtte sitte på Stortinget, en av dem var avtroppende leder og den andre uaktuell – og den tredje var Bollestad.