Scener fra et ekteskap med staten

Statens måte å kjøpe seg kontroll over transport- og arealpolitikken i storbyene, er de såkalte bypakkene. I den nye avtalen med staten får Miljøpakken i Trondheim disponere til sammen 19 milliarder kroner de neste ti årene. «Det e’ no pæng det òg», som man sier om kornprisen der hvor jeg kommer fra.

Bompengeinnkrevingen i Miljøpakken går utenom kommunale og fylkeskommunale budsjetter, så det finnes ingen egentlig motivasjon for å begrense den. Tvert imot så vil hver bomkrone utløse en statlig skattekrone i støtte til de mange gode formålene i Miljøpakken. Budsjettet deler halvt om halvt mellom veiprosjekter på den ene siden, og kollektiv, sykkel og gange på den andre. Hvis en vei blir dyrere, må resten øke tilsvarende. Bypakkene henter de statlige pengene fra samme pott. Enkel spillteori tilsier at Miljøpakken begynner å konkurrere med de andre bypakkene om å få fatt i pengene først.

Når bompengeopprøret ennå ikke har nådd Trondheim med samme kraft som mange andre byer, er ikke det i mangel på saklige innvendinger. Over år har mange trondhjemmere stilt seg spørrende til Miljøpakkens disposisjoner. På nye E6 sør for Trondheim har det fra første dag har vært saktegående kø i 100-sonen, fordi Miljøpakken valgte rundkjøring i stedet for toplanskryss for å spare 140 millioner. Politikerne ble fortalt at rundkjøring skulle holde. Samtidig brukte Miljøpakken 240 millioner kroner på å bygge en viltovergang mellom to industriområder, bygge rensedammer, og grøfte opp og steinsette bekkefar.