Å slippe fri den man ikke elsker

En gang gikk jeg fra et ekteskap. Jeg gikk ifra den milde, snille mannen min som alle likte – han som hadde så lett for å le, som bakte rundstykker og tok oppvasken, og som aldri hadde gått glipp av en skoleavslutning. Han som ikke slo, ikke var utro, og ikke en gang kikket på andre damer. Jeg, som var prest og stipendiat i etikk, gikk fra et forhold som var alt annet enn konfliktfylt. Det var tvert imot ganske så harmonisk – han var min beste venn gjennom 13 år.

Jeg skal berolige leseren allerede nå: Det hele fikk en lykkelig slutt for oss begge. Han stod fram som homofil ett år etter at jeg gikk, og vi samarbeider godt om to flotte unger. Men jeg rakk å være «vanlig utbryter» i ett år. Erfaringen åpnet for viktige refleksjoner, observasjoner og spørsmål om skilsmissen mer generelt.

Skal man glede seg eller sørge over skilsmisser? Kanskje er svaret begge deler. På et tidspunkt drømmer vel vi alle om gullbryllupet heller enn samlivsbruddet. Men i gitte kontekster og situasjoner er skilsmissen et gode. Når ekteskapet ikke lenger evner å tjene menneskenes beste, bør det ikke vernes. Som en klok venninne av meg sa: Det er vondt at de har det vondt i den fasen hvor de går fra hverandre. Men det er ikke trist at et vanskelig samliv tar slutt.