– Jeg vil ikke ødelegge alt det som fungerer så fint hos meg

Kjære Sanna,

Jeg har vært sammen med en flott mann i noen år nå. Jeg er utdannet lærer og jobber på en barneskole på Østlandet. Jeg er med andre ord over middels opptatt av oppdragelse! Jeg har selv tre tenåringsbarn som bor hos meg annenhver uke og litt til (såkalt 60-40). Kjæresten min har et barn på 10 år som bor hos ham annenhver uke. Kjæresten min har i lengre tid uttrykt lyst til å flytte sammen med meg, men jeg kjenner at jeg ikke vil. Det har ikke noe med ham å gjøre. Jeg er virkelig, virkelig glad i ham og vi har det godt sammen når vi er sammen. Jeg bare kjenner at jeg ikke fikser hans måte å være far på. Han er svært ettergivende med 10-åringen og det er ikke en celle i meg som vil bo sammen med ham og denne gutten, spesielt når gutten snart kommer i tenårene. Han er en skjønn gutt, men han er vant til å gjøre, si og få hva han vil. Mine barn er ganske «striglet» når det gjelder oppførsel og atferd, og de er pliktoppfyllende og høflige. Jeg vil ikke ødelegge alt det som fungerer så fint hos meg ved å flytte sammen med kjæresten og hans sønn. Dessuten bor vi ikke så veldig langt fra hverandre, bare 20 minutter med buss. Når vi ikke har barna, så er vi alltid sammen. 

Jeg merker dessverre at denne saken henger som en skygge over oss. Jeg er faktisk redd for at det blir slutt mellom oss om jeg ikke gir etter i denne flyttesaken. Men jeg er akkurat like redd for at det også blir slutt om vi faktisk flytter sammen. Jeg er ganske stolt over hvor fint jeg har det med barna mine. Jeg vil ikke ødelegge det. Men jeg vil heller ikke gi slipp på mannen jeg elsker. Hva tror du, Sanna? Er det en vei ut av dette?

Mette (53)

****

Kjære Mette,

For et godt spørsmål du stiller! Jeg husker hvordan jeg også i sin tid sverget til at jeg aldri skulle bo med andres barn. Jeg skrev det til og med i boken min om skilsmissebarn. At det krever så mye av meg som jeg ikke har! Og hva gjør jeg nå? Bor sammen med et stebarn annenhver uke! Snakk om å møte seg selv i døra!

Men det er ikke dermed sagt at jeg anbefaler det til deg i din situasjon. Du legger frem et gjenkjennelig dilemma for mange som er både rammet og velsignet av disse nye familiekonstellasjonene.

Jeg må innrømme at jeg ikke helt greier å forstå din kjærestes iver til å flytte sammen, med mindre det er økonomisk motivert. Det er jo utrolig dyrt å ha to hjem, spesielt i tiden vi lever nå. Jeg kan forstå at den økonomiske virkeligheten tvinger folk til å ta valg som de ellers ikke hadde tatt. Her må den pengemessige kostnaden imidlertid veies opp mot den emosjonelle og praktiske kostnaden for alle parter. Deres barn har ikke bedt om å flytte sammen med hverandre. Er du villig til å ta risikoen for at dine barn ikke lenger vil bo så mye hos deg som de gjør nå, hvis du flytter med kjæresten din? 

Jeg undres over om noen i det hele tatt er tjent med denne flyttingen. Å slå sammen to familier med to familiekulturer er jo ikke bare enkelt, noe jeg jo har skrevet en hel bok om. Når man bor sammen i runde 2 med dine og mine barn, men uten felles barn, så er det faktisk 75 prosent sjanse for et brudd, leste jeg for ikke så lenge siden. Det gir ganske dårlige bonusfamilie-odds. 

Som firebarnsmor skjønner jeg dessuten godt din frykt for å flytte sammen med en mann som bare har ett barn. Vi som har mange barn, er vant til gode rutiner, struktur og disiplin. Enebarn vokser som regel opp med mer dulling, lulling og oppfølging, på godt og vondt. Jeg har akkurat lest boken Buy Me the Sky: The remarkable truth of China’s one-child generations. Det er en beskrivelse av hvordan alle disse gjennombortskjemte enebarna gjør noe med hele samfunnet.

Den svenske skribenten Susanna Birgersson hadde nylig en fin tekst om mange barn og mindre narsissisme i Rak höger. Mange barn betyr ofte kaos og trengsel, skriver Birgersson, men midt i det høylytte livet lærer man seg også noe viktig, nemlig: Man er ikke universets sentrum.

Så det korte av det lange er: Når hverken du eller barna dine (antar jeg) har lyst til å flytte sammen med denne mannen og hans barn, ikke gjør det. Behold det du og barna dine har skapt! Du kan jo si til kjæresten din at du ser frem til å flytte sammen med ham, men først når alle barna har flyttet hjemmefra. Ha det som en drøm og som en plan – noe dere prater om og planlegger aktivt. Da vet kjæresten din at den dagen vil komme og at du har lyst til å bo sammen med ham, men du vil bare ikke ødelegge det fine familielivet du har med dine barn. Slik som jeg ser det, så har dere det beste av to verdener nå – dere har en snau uke som kjærester med bare hverandre og en drøy uke med familieliv med hver deres barn. Det høres jo helt optimalt ut, spør du meg. If it’s not broke, don’t fix it!

Hvis hans lyst til å flytte sammen med deg ikke er økonomisk motivert, så går det jo an å kjøpe noe annet som er felles – en hytte, en båt, en hageparsell eller en hund? 

Lykke til!

Sanna