Anders Krab leter etter en ny borgerlighet

Det borgerlige Danmark står i en krise. En ideologisk krise. Om vi skal tro en rekke danske intellektuelle, er dette tilfellet.

Historikeren Christian Egander Skov løftet debatten i 2022, med sin bok Borgerlig krise. Nå står danske liberale og konservative i kø for å fornye den danske borgerligheten.

Det siste halvåret har det kommet fem debattbøker fra borgerlig hold: Vejen til ansvar av Alex Vanopslagh, Ufrihedens pris av antropolog Dennis Nørmark og Må jeg være fri av fem yngre medlemmer av Venstres folketingsgruppe.

Og de siste i rekken kommer fra mangeårig CEPOS-direktør Martin Ågerup Hvad det vil sige at være borgerlig, og Fri os fra den værdiløse borgerlighed fra direktøren i Berlingske Media, Anders Krab-Johansen. 

I Danmark er de borgerlige verdiene rett og slett gått tapt, skriver Krab, fortellingen om hva det gode samfunnet er, har de borgerlige overlatt til andre krefter i samfunnet. De borgerlige har tapt både makten og språket i samfunnet. Borgerlige har med andre ord tapt kampen før politikken spiller inn: samfunnet, kulturen og institusjonene er blitt antiborgerlige.

Oppgaven Krab setter seg fore er dermed ikke smal, han ønsker å gjenoppdage og fornye de borgerlige verdiene i samfunnet. Selv konstaterer han at dette ikke er lett. Lar det seg i det hele tatt gjøre?

Hvor gikk det galt?

Krabs historiefortelling er ukontroversiell. De borgerlige har mistet eierskapet til omtrent alle andre politiske saker enn økonomi og individuell frihet. Dermed har man gått seg vill i et overdrevent fokus på individ, fremfor fellesskap, og marked fremfor stat. Krab fester villfarelsen til murens fall i 1989 og det liberale demokratiets store seier.

Og la oss ha det på det rene: Krab er sterkt for kapitalisme, og for individets sentrale rollet i samfunnet, men han mener at den borgerlige parolen som i dag dominerer, om et effektivt marked, et fritt individ og en begrenset stat, er en tynn borgerlig fortelling. Og den fortellingen har seiret som selve borgerligheten.

Men i dag er selv disse prinsippene under angrep, nettopp på grunn av de borgerliges forfeilede evne til å forsvare mer enn bare effektive markeder og individualisme. Hvor blir det av de borgerlige verdiene?

Mye av det de borgerlige står for er nå under press, mener Krab. Fra flere kanter.

Tech-giganters monopoler og personlig egoisme truer den sunne markedsøkonomien som har tjent oss godt, såkalt hyper-individualisme og krav om særrettigheter til diverse minoriteter truer den sunne individualismen som de borgerlige verner om, og velferdsstaten truer sivilsamfunnets plass og både relasjonene og pliktene mellom samfunnets borgere. De borgerlige kan takke seg selv for denne utviklingen.

Spiralen

Men hva er egentlig borgerlighet? Krab gir sitt svar i form av en spiral, en slags organisk form som binder sammen det viktigste for de borgerlige: mennesket, familien, dannelse, fellesskap og markedet, i denne rekkefølgen. Individet skal stå i sentrum, skriver Krab, men individet kan ikke stå alene.

Og her finner vi kanskje Krabs prosjekt: forbindelsen mellom mennesker må styrkes. Pliktfølelsen overfor hverandre har seilt akterut, og derfor må borgerlige ta tilbake makten over hvordan vi snakker om fellesskap, kultur, familie og individet. De borgerlige må også ta tilbake hva det vil si å være dansk.

I bokens siste kapittel samler Krab de mange trådene, og oppfordrer borgerlige til å glemme motsetninger og binære fortellinger, og heller tenke på det borgerlige som denne spiralen, der alt henger sammen med alt. De borgerlige må starte med å fortelle historiene om våre egne verdier og starte gjenoppbyggingen derfra. Selv får han til dette med varierende hell, og de oppsummerende avsnittene hans vitner først og fremst om at analysen hans er for springende, til at den kan redde borgerligheten. Spiralen er en god metafor, men den halter som et organiserende prinsipp for en hel bok.

Et forsvar for familien

«For det borgerlige burde det være naturligt at beskytte familien og tale familien op, men det sker desværre ikke, og det er fejl». Også på familiefeltet har de borgerlige tapt, mener Krab, først og fremst fordi liberale og konservative ser annerledes på saken. De konservative klarer ikke å snakke om familien fordi det er lett å bli feiltolket som reaksjonær, mens de liberale reduserer familien til en samling individer, samtidig som de altfor ofte løper med den progressive venstrefløyen.

Her er det velferdsstaten som får kjørt seg, Krab er nemlig kritisk til at familier i større grad skal overlate oppgaver til staten. Vi skal nemlig ikke skape en forventning om at all motstand og ulykke utløser hjelp fra det offentlige. Derfor må vi, mener Krab, understøtte og etterlyse sterke familier. Det Krab frykter er at vi skal kutte båndene våre til andre medmennesker, og erstatte dem med staten.

Og her er Krab inne på noe vi ofte ikke tenker på i Norge: Vi sender flere og flere mellommenneskelige oppgaver til staten, fremfor å løse dem selv. Krab peker blant annet på økningen av offentlige tilskudd til psykologer, og spør om vi ikke overlater vanskelige samtaler til profesjonelle, fremfor å ta dem selv, med våre nærmeste. Krab mener at vi ikke må glemme at familien er en forpliktelse vi ikke kan løpe vekk fra.

Krabs kritikk av statsindividualismen er god, men han tilbyr ikke noen gode svar på hva som bør gjøres. Kritikken av den universelle velferden som ikke evner å la mennesket få stå i sentrum er også god, men Krab er for svak med løsningene sine. Marked og fritt brukervalg er borgerlig, sier han, men vi må unngå for mye marked. Med slike helgarderinger bidrar han selv med de samme unnlatelsessyndene han kritiserer de borgerlige for å drive med. Og kanskje viser han dermed litt ufrivillig hva de borgerlige egentlig trenger: mot til å mene det man mener, uten å snakke på venstresidens premisser.

Borgerlige må vinne hjerter

Krab er, som en liberalkonservativ, for samfunnet han lever i, men han bekymrer seg for at «noe er gået tabt». Og det er vanskelig å være uenig i bekymringene. Men selv om boken ikke er ment som et politisk manifest, savner jeg mer fra boken enn bekymringer og personlige ransakelser.

Kritikken hans er for stor, for vid, til at den virkelig fester seg noe sted. Krab er hverken fokusert, eller presis nok til å lykkes med å egenhendig fornye borgerligheten. Han kunne hatt godt av å stille inn siktet sitt.

Krab skal ha for sitt kamprop om å oppildne borgerlige til å fornye sitt språk. Boken er dermed et viktig og ambisiøst bidrag. Men fornyelsen han søker er ikke gjort i en vending. I Danmark må boken leses inn i en fornyet diskurs om borgerlighet, her i Norge burde han inspirere oss til å løfte samme debatt.

Borgerlige debattbøker i Norge? Ja, takk.