Høyrebølgen er her, men hva skal den bære med seg?

Det er en høyrebølge i landet. Høyre gjør det suverent på målingene, dette er til tross for Erna Solberg/Sindre Finnes-skandalen og at Fremskrittspartiet tar innpå Arbeiderpartiet i målingene. Samtidig har nok det største sjokket for folk flest vært hvor bra Høyre og Fremskrittspartiet gjorde det i høstens skolevalg, og blant unge i kommunevalget. Mange skriver om at en ny konservatisme blant ungdommen er årsaken til den, men spørsmålet burde ikke være hvorvidt det er en høyrebølge, men hva slags høyrebølge vi vil ha. Skal den konsentrere seg om en liberalistisk næringspolitikk med tilhørende skattelettelser og deregulering, eller skal den søke sitt grunnlag i andre verdier? Jeg mener den nye høyrebølgen burde kjempe mot det jeg kaller en avhumanisering av samfunnet og fremmedgjøring av mennesket. Dette kan gjennomføres med å fokusere sterkere på en liberalkonservativ tankegang, som har fokus på mindre maktkonsentrasjon hos staten, men også mindre maktkonsentrasjon hos næringslivet.

En ideologisk revitalisering

Torbjørn Røe Isaksen representerer for mange en klassisk høyreideolog med sterk konservativ forankring. Han har for mange vært selve symbolet på moderne høyreintellektualisme i landet. 16. mai 2022 sa han i podcasten Tojes time at et av områdene han hadde endret seg mest på var at for tjue år siden ville han ha større motsetninger i politikken og klare ideologiske fronter. Det var et mål i seg selv å få større debatter. Dette har nå endret seg for Isaksen, og hans ideal er at politikken i et privilegert og godt samfunn burde være noe man ikke må forholde seg til i sin hverdag. Han sier at en kjedelig politikk som rusler og går, er et tegn på velstand og fred. Isaksen mener at man da har håndtert de underliggende problemene. Man kan leve sitt liv og prioritere det man selv syns er viktig. Politikken er bare noe som sikrer stabile rammer.

Jeg er ikke nødvendigvis uenig med Isaksen, men jeg mener norsk politikk i dag mangler en idékamp. Når en av Norges mer fremtredende representanter for den intellektuelle høyresiden forlater de ideologiske kampfrontene for en litt mer pragmatisk, kjedelig politikk, burde man tenke på hva en ny høyrebølge burde fremme. Den burde fremme tanken om at mennesket har ukrenkelig egenverdi. Det burde også finnes klare høyre- og venstresider i Norge med ulike mål, men der alle kan enes om den liberale rettstatens grunnleggende status.

Idékamp

Konservatisme er et paraplybegrep med mange ulike tolkninger og tanker. Det er ikke slik at alle i Høyre vil definere seg selv som konservative, det er et parti med en stor liberalistisk fløy. Høyre kaller seg selv et liberalkonservativt parti, noe det burde være. Enkelte mener jo Høyres «liberalkonservative» idégrunnlag er en litt pussig konstruksjon – «liberal» og «konservativ» står jo gjerne mot hverandre. Mange lurer derfor på om liberalkonservatisme kan være en ideologi, fordi konservatisme og liberalisme alltid har vært motsetninger.

For å forstå liberalkonservatisme i Norge og hvorfor jeg mener høyrebølgen må brukes for å kjempe mot avhumaniseringen i samfunnet, mener jeg det er lurt å se tilbake til den intellektuelle debatten som Den Konservative Studenterforening (DKSF) fremmet fra 1950- til 1970-tallet. Medlemmene i DKSF som fremmet denne intellektuelle debatten ble kjent som Minerva-kretsen. Navnet kom av at Lars Roar Langslet, da medlem av DKSF og Stundersamfundet (senere kultur- og vitenskapsminister for Høyre) revitaliserte den tidligere studentavisen Minerva som Kvartalstidsskriftet Minerva (forgjengeren til dagens avis). En ny debatt om konservatisme ble fremmet og debattert der blant de unge medlemmene, spesielt fra 1957 til 1970. Flere fremtredende medlemmer av Minerva-kretsen fikk senere viktige samfunnsroller. Lars Roar Langset ble som sagt statsråd, mens Francis Sejersted ble en prominent økonomisk historiker. I 2007 utga Johannes Waage Løvhaug boken Politikk som idékamp – et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957-1972. Løvhaug skildrer Minerva-kretsen som en viktig stemme i etterkrigstiden, og tittelen på boken: Politikk som idékamp, gjenspeiler hva jeg mener den nye høyrebølgen burde ta lærdom av. Vi trenger en revitalisering av idékampen og en tydelig definisjon av hva konservatisme skal være.

DKSFs behov for å finne ut hva konservatisme handlet om, sprang ut fra medlemmenes følelse av hverken å føle seg representert av Arbeiderpartiet eller Høyre. Arbeiderpartiet av åpenbare grunner, men de følte seg heller ikke representert av Høyre fordi partiet på 1950-tallet var altfor fokusert på en økonomisk liberalistisk tankegang, en motpol til Arbeiderpartiet. Økonomisk ansvarlighet og liberalistisk tankegang burde alltid prege borgerlig partier, men Minerva-kretsen mente at Høyres idésystem måtte gå gjennom en ideologisk nyorientering. Høyre er et parti som burde stå for mye mer enn liberalistisk økonomi og sparsomhet. Solberg-regjeringens byråkratisering og oljepengebruk viser at dagens Høyre dessverre ikke er noe sparsomt parti. Datidens DKSF var også mer opptatt av et større borgerlig samarbeid enn det Unge Høyre og Høyre var. Studentforeningen mente Høyre hadde altfor mørkeblå holdninger, mens DKSF var opptatt å være liberalkonservativ og bekjempe fremmedgjøringen av mennesket. Dette er noe vi burde ta lærdom av i dag.

Den nye høyrebølgen burde kjempe mot avhumanisering av samfunnet

Løvhaugs skildring av Minerva-kretsen var at de unge medlemmene kjempet mot de de kalte for en avhumanisering av samfunnet. Minerva-kretsen var imot maktkonsentrasjon både hos kapitaleierne – som datidens Høyre var mest opptatt av – og maktkonsentrasjon hos staten. For DKSF og Minerva-kretsen var det viktigst at mennesket hadde en ukrenkelig egenverdi. Minerva-kretsen mente at storsamfunnet førte til en fremmedgjøring av mennesket. På en måte kan dette tenkes bare som en overordnet retningsangivelse, men for Minerva-kretsen var det viktig ikke bare å gå til næringslivspolitikken og de økonomiske interessene, men også de rent menneskelige interessene i Høyre-politikken, selv i tilfeller der dette går utover næringsfriheten. Kulturpolitikk og utdanningspolitikk var også viktig for dem.

Dette er en konservativ tankegang jeg håper får innpass i dagens høyrebølge, selv hvis bølgen skulle vise seg å være en liten krusning. Det er også viktig at den blir liberalkonservativ, ikke mørkeblå, og heller har et fokus på et bredt borgerlig samarbeid med alle partiene på borgerlig side. Minerva-kretsen var også en bro mellom politikk og akademia, noe som jeg mener mangler i dagens samfunn.

Nå virker det heldigvis at det finnes flere unge i Høyre som er enig med tankegangen i det gamle DKSF. Ola Svenneby er blant dem, og virker som en ny representant for en liberalkonservativ tankegang, selv om han mangler den akademiske bakgrunnen Minerva-kretsen sto for. Som Minervas ansvarlige redaktør Nils August Andresen har skrevet tidligere: Ola Svenneby er Høyre uten unnskyldninger, en liberalkonservativ som representerer Høyre jeg savner. Til slutt; Vi burde utnytte høyrebølgen til å diskutere hva norsk konservatisme bør inneholde og ta inspirasjon fra en lignende debatt som foregikk blant Minerva-kretsen på 50- til 70-tallet.