Dekadanse fra Wilde til woke

Hvem eller hva kalles «dekadent» i dag? Ordet blir sjelden brukt, men kan være anvendelig for Vladimir Putin og hans ideologer. Dekadanse betyr jo forfall eller oppløsning, og kunne passe når disse russerne karakteriserer dagens vestlige samfunn. Tradisjonelle verdier skal være skjøvet til side av en «liberalisme» som ikke er annet enn moralsk forfall. Napoleon og Hitler invaderte militært, nå angriper Vesten med sin aggressive dekadanse. Det ortodokse Russland må forsvare seg.

I Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes. (1918) blir sivilisasjoner oppfattet som organismer. De fødes, vokser, hevder seg i sunn selvtillit, eldes, utmattes, forfaller og dør. Nietzsche har sagt det – liv er vilje til makt, dekadanse er svekket vilje til makt. En slik visjon har ingen historisk forklaringskraft, den bør heller forstås som uttrykk for dyp uro: Er vi i stand til å hevde oss eller blir vi overrent av en sterkere makt? Putin-regimet gjentar nå tysk krigspropaganda i 1914, også da måtte man forsvare sin dyrebare kultur mot Vestens destruktive liberale sivilisasjon.

Den faktiske dekadansen har spilt en mer beskjeden rolle. Den har vært viktig i kunsthistorien, uvesentlig i politikk. Først i dette århundret har en dekadansevariant blitt politisk betydningsfull.

Litt dekadanse-historikk

Paris under det andre keiserdømmet (etter 1852) var åsted for noen underlige nye typer: flanøren og bohemen. Dette var personer fra borgerskapet som foraktet borgerlig moral og livsstil. Velstående burde man være, for man etterlignet aristokratiske livs- og ytringsformer, riktignok i mindre grandiose omgivelser. Ved hoffet i Versailles ble elegant kynisme og ironi høyt verdsatt, en egen aforisme-sjanger ble skapt av psykologisk skarpsindige aristokrater. Slik dekadanse ble naturlig nok avskydd av revolusjonens menn. Sansen for ironi er en aristokratisk arv som borgerskapet langsomt lærte å verdsette. Man lærte av de dekadente.

På 1890-tallet ble London dekadansens nye hovedstad, det var tale om den «estetiske bevegelsen». Esteten inkarnert er Oscar Wilde, dekadansens geni, som i noen hektiske år ble beundret og feiret av borgerskapet – for sine provokasjoner mot borgerligheten. Skjønnhet og eleganse settes i høysetet. Gamle forestillinger om sannhet og godhet behandles med en viss forakt. Blant Wildes mange epigrammer og aforismer, noen av dem replikker i skuespill, finnes velkjente vittigheter: «I can resist anything except temptations.» Det gjelder å unngå gamle distinksjoner: «It is absurd to divide people into good and bad. People are either charming or tedious» Et godt råd: «Always forgive your enemies. Nothing ennoys them so much».

Ideen om nærhet mellom skjønnhet og godhet legges til side. Wildes roman The Picture of Dorian Gray utforsker nærheten mellom skjønnhet og ondskap. Interesse for samfunn og politikk kan bare føre til vulgaritet. Wilde skrev riktignok et essay kalt «The Soul of Man under Socialism», men det er en tekst som dyrker en tåkete forestilling om sosialistisk individualisme. Det er utopiske ideer uten interesse eller relevans for arbeiderbevegelsen.

Estetikk-dekadansen hører primært hjemme i siste halvdel av 1800-tallet, en tid da Frankrike og Storbritannia styrket sine imperier i Asia og Afrika. Politikk ble drevet ut fra selvbevisst maktvilje, så fjernt som mulig fra den estetisk-dekadente livsform. Skillet mellom kultur og politikk er sjelden så klart.

Forfattere som Balzac og Dickens skapte forventning om sosialt engasjement i romanen. Noe av poenget med «forfall» er at denne forventningen ikke lenger innfris. Dekadansen gir ingen impulser til medlidenhet. (De fattige og utstøtte er ikke typisk sjarmerende.)

Katastrofen rammet Oscar Wilde, han ble dømt for sin homopraksis, «gross indecency», til to års straffearbeid. Etter soning skrev han andre slags tekster, men han var en nedbrutt mann og døde bare 46 år gammel. Wilde er dekadansens tragiske og mest komplekse skikkelse.

Også her i landet var 1890-tallet en tid for dekadent kunst. Det er vanlig å kalle den ny-romantisk, for det gjaldt det å finne ord for det sarte, ubevisste sjeleliv som tidligere var blitt neglisjert. Hamsuns to første romaner, hans beste, er beundringsverdig dekadente. Garborg bidro med Trætte Mænd, en roman fylt av lammende hyperrefleksjon. Prosalyrikken hos Obstfelder er mindre trettende, mer konsentrert. Dagny Juel brøt radikalt med datidens ideer om anstendig kvinnelig oppførsel, som femme fatale i Berlin vanket hun på «Zum schwarzen Ferkel» (Det svarte svin) med Strindberg og Munch, giftet seg med satanisten Przybyszewski og ble myrdet av en sinnsforvirret venn. Juels tekster er patetiske så det holder.

Fra skjønnhet og ondskap til skjønnhet og død. Thomas Manns lange novelle Der Tod in Venedig, (1912), er en nær perfekt dekadanse-tekst. Den flittige og høyt respekterte forfatter Gustav von Aschenbach unner seg en ferietur til Venezia, der han besettes av avstandsbeundrende lidenskap for den vakre unggutten Tadzio. Byen rammes av kolera, det eneste fornuftige er å forlate stedet. Men for Aschenbach er det umulig å gi avkall på synet av Tadzio. Livets mening for den dydige tysker snører seg sammen til en hengivenhet for en fremtoning som ikke lenger er av denne verden. Rammet av kolera erfarer Aschenbach en død i skjønnhet idet han skuer Tadzio vandrende på stranden, en skimrende skikkelse mot «det tåkete-grenseløse», som det så karakteristisk heter hos Thomas Mann.

Hagerup setter tingene på plass

Dekadanse er borgerlig anti-borgerlighet og moderne anti-modernitet. Det anti-moderne kan neppe fremheves klarere enn det gjøres i et dikt av Inger Hagerup, publisert i 1964. Det feirer etterkrigstidens tro på fremskritt i kraft av vitenskap og teknologi – et kjernepunkt i moderniteten.

Den underlige sykdommen 

(Skrevet for tuberkuløses hjelpefond)

Den ventet så blek og stille

under den friske hud.

Så sendte den feberens ville

rose som første bud. 

Den diktet en sang om nøden,

romantisk og fjern og skjønn,

der fattigdommen og døden

ble unge geniers lønn.

Med følsomme finger tegnet

den kraniets linjer frem

hos alle de unge som segnet

før livet fikk bruke dem.

Den skapte et skumringsrike,

der smerten var stum og fin:

Den gjennomsiktige pike

ved gjennomsiktig gardin.

— —  

Spjær lerretet! Sannheten er noe annet enn dette.

Den er fortvilelse, tårer og blod og svette.

Ensomme våkenetter, angst og narkose

Venners stupide skrekk for ordet: Tuberkulose.

Men den er mere: Operasjonssalens seier.

Sunnhet som strømmer tilbake langs ukjente veier.

Drømmer som langsomt blir til på en sykehuspute

om den velsignede hverdag som lever der ute.

De første strofene fremstår som dekadente først i lys av de påfølgende, et eksempel på en passe dose dekadanse. To avsluttende strofer forteller om den friskmeldtes tvil om livet ennå vil ha henne. Diktet munner ut i en inderlig oppfordring om å ta dem imot, de som har noe å si oss – ikke om lidelsens sublime vesen, men «om den hellige hverdag. Det hellige liv». Moralsk og politisk oppbyggelighet er nok mer karakteristisk for norsk litteratur enn nyromantikk og postmodernitet. Hagerup-diktet henviser dekadansen til estetikken, der den hører hjemme og ikke alltid må fordømmes for å legge et skjønnhetens slør over sykdom og annen elendighet.

Woke-dekadansen

Fellesnevneren for estetisk dekadanse og woke er anti-borgerlighet uten kontakt med arbeiderklasse. Det er et fellestrekk som er vesentlig for begge. Forskjellene er mange, for eksempel kan woke-ideologer hevde at de ikke bryter med tradisjoner, for det handler om en videreføring av et anerkjent ideal i vestlig kultur, nemlig evne til selvkritikk. Nå gjelder det å gå grundigere til verks, å påvise hvor dypt den vestlige rasismen sitter, dessuten sexismen og imperialismen, alt dette består fortsatt. Det er borgerlig anti-borgerlighet og moderne anti-modernitet i høy potens. Vi har fått en ny variant at Wildes distinksjon: Det er absurd å inndele mennesker i gode og dårlige. Mennesker er enten hvite eller ikke hvite. I dette idekomplekset vil man forgjeves lete etter noe som angår lønnsoppgjør, arbeidsmiljø eller trygdeordninger.

Det er estetikk på ville veier, en dekadanse som i langt større grad enn forgjengerne slår inn i samfunn og politikk. Universiteter og kulturinstitusjoner er rammet, hardest i Anglo-Amerika. Den som kan prestere en enda mer subtil avsløring av den vestlige sivilisasjons gamle idealer, kan regne med applaus. Big Business mener det lønner seg å bruke woke-motiver i reklamefremstøt. Politiske makthavere kriminaliserer stadig mer som kan tenkes å krenke noen. Forbud mot konverteringsterapi er ett eksempel. Her er det ikke tale om liberalisme, slik Putin-regimet tror, derimot om hard anti-liberalitet. Det er blitt andre og flere muligheter til å dømme folk for «gross indecency».

Napoleon gjorde det bedre

Militære intervensjoner i Afghanistan, Irak og Libya har svekket Vesten mer enn intern dekadanse. Skape et liberalt demokrati ved å fjerne en diktator og sette inn noen gode rådgivere? Folk som faktisk kjente landene som skulle motta den vennlige hjelpen, advarte grundig og forgjeves. De langsiktige konsekvensene går langsomt opp for oss. Napoleon var flinkere, ettersom han etterlot seg varige liberale reformer også utenfor Frankrike. Hans Code Civil innførte prinsipper som religionsfrihet og likhet for loven i flere tyske stater. Tyskerne innså at hensikten var å befeste fransk imperialisme, men den liberale ånden i Code Civil lot seg ikke jage tilbake. Bush og Blair kan drømme om at de oppnådde noe tilsvarende.

Napoleon-attityden er alt annet enn dekadent. Når den katastrofalt mislykkes, ligger det an til omfattende backlash. Dekadent skyldbevissthet er naturligvis styrket av forsøkene på å agere Napoleon for den muslimske verden.

Varig svekket selvtillit?

Kanskje har Putin antatt at Vesten allerede er så svekket at man resignert ville godta russisk erobring av Ukraina, slik man godtok annekteringen av Krym. På sikt kan det likevel være et berettiget håp, blant annet fordi mange i Vesten dyrker den selvsentrerte tanke at fiender i bunn og grunn er fiendebilder. Det er opp til oss å bli kvitt konstruksjoner som vi selv har skapt. Denne holdningen gir seg ut for å være solid selvkritisk. Andre vil med god grunn forstå den som tegn på svekket selvtillit. Det er en holdning som er gunstig for islamistiske bevegelser og for det fascistiske Putin-regimet.

Er vi i stand til å innse at jødehatet sitter dypt i islam, eller er det stadig islamofobi, et irrasjonelt fiendebilde? Kan vi innrømme at den intense fordømmelsen av Israel, samt forståelse for Hamas-terroren, har noe med antisemittisme å gjøre? Vil skolen slutte å fremstille slaveri og imperialisme som unikt for vestlig sivilisasjon? Vil skolen slutte å lære barn usikkerhet om egen kjønnsidentitet? Svaret på slike spørsmål kan antyde hvor dypt den mangfoldige woke-dekadansen stikker.