Borgerlig balkanisering i Danmark

Lars Løkke Rasmussen dannet en ettpartiregjering av Venstre etter folketingsvalget i 2015. I slutten av 2016 ble den utvidet med Liberal Alliance (LA) og Det Konservative Folkeparti (K), og kaltes heretter VLAK-regjeringen, etter partinavnene, eller trekløverregjeringen. I begynnelsen var entusiasmen rundt regjeringsprosjektet stor i partiene. Den politiske spennvidden minnet i noen grad om Solberg-regjeringen. VLAK var derimot en mindretallsregjering som måtte søke støtte hos Dansk Folkeparti, som for den uinnvidde leser vel kan beskrives som nasjonalkonservativt og høyrepopulistisk. Mer om dette senere.

Rivningene i regjeringen og de mange nyankomne elementene på høyresiden, som Nye Borgerlige og Stram Kurs, er noe som Lars Løkke Rasmussen i lengden ikke ser ut til å ha orket å forholde seg til. Midt i valgkampen utkom samtaleboken Befrielsens øjeblik. Tittelen er talende nok for at boken slo ned som en bombe. I den snakket Rasmussen åpent om et regjeringssamarbeid – kall det et fornuftsekteskap – mellom Venstre og Socialdemokratiet. Det var en sterk appell til moderate velgere som mest av alt ønsket fred og fordragelighet. Venstre skulle komme til å gjøre et overraskende godt folketingsvalg, men da Socialdemokratiet avslo invitten, hadde Rasmussen likevel beseglet sin egen skjebne som Venstres leder.

Det ble strødd sand over lederstriden som har plaget Venstre i mange år, der Rasmussen har blitt åpent utfordret av sin nestleder Kristian Jensen. Jensen gikk også av. I stedet ble Jakob Ellemann-Jensen ny partileder under et ekstraordinært landsmøte sist helg. Ellemann-Jensen virker så langt som en samlende leder, men er vanskelig å plassere i den ideologiske debatten om Venstres rolle i dansk politikk: Skal Venstre søke brede og forutsigbare flertall i sentrum, eller være det toneangivende partiet på borgerlig side? Og hva inneholder i tilfelle denne borgerligheten? Sjelegranskingen har begynt.