Drømmen om borgerlig samling er over

På en merkedag i norsk politisk historie koster vi på oss et ørlite historisk sveip. Helt siden Arbeiderpartiets gode valg i 1927 har det viktigste skillet i norsk politikk gått mellom sosialister på den ene siden og borgerlig på den andre. Skjønt, det er for det meste Høyre som har brukt merkelappen «borgerlig». Venstre og KrF har foretrukket «ikke-sosialistisk».

Da vi nærmet oss midten av 1950-tallet hadde Arbeiderpartiet moderert seg såpass kraftig at norsk politikk fremfor alt var preget av konsensus. I forbindelse med et prosjekt om Unge Høyres historie satt jeg i dag og leste i en brosjyre om «Ungdommen og konservatismen» som tidligere Minerva-redaktør Lars Roar Langslet skrev da han var 20 år i 1956. «På betydningsfulle felter av det politiske arbeidet», forteller han her, «rår det så godt som full enighet blant alle demokratiske partier. I løpet av den senere tid (…) har man kunnet merke den samme tendens til avspenning også på det område hvor den politiske kamp har vært hårdest efter krigen: det økonomiske område. Foreløpig er det ingen tegn som tyder på at den politiske avspenning vil bli svakere».

Avspenningen gjorde ikke det. Dette er årsaken til at det ofte har vært vanskelig, dersom man ser på de lange linjer og statistikken, å se om det har vært sosialistisk eller ikke-sosialistisk regjering som har styrt Norge i en gitt periode. Da sistnevnte endelig kom til makten i 1965, satte de ikke noe særmerket preg på systemet. Høyre har likevel holdt fast på «drømmen om borgerlig samling», som jo er tittelen på det bindet av Høyres historie som omhandler perioden 1884-1918. Teorien er, og den har selvsagt mye for seg, at de ikke-sosialistiske partiene deler en visjon om et samfunn der velferdsstaten står like sterkt som under et arbeiderpartistyre, men der privat sektors rolle vektlegges sterkere. Skattene skal være lavere og reguleringene færre, for å sikre velferd og verdiskapning.