Hareides kupp

Sent forrige uke begynte ryktene å svirre blant politiske journalister om Knut Arild Hareides nye bok: KrF går til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Men det var usedvanlig vanskelig å få ryktene bekreftet – få i partiet visste noe særlig.

Mandag kom fasit, i form av Hareides bok. På en unødig langtekkelig, indirekte og implisitt måte gir den svaret: Hareide vil til venstre. Det er ikke helt uvanlig i politikken at partiledere holder kortene tett til brystet. Men det er uvanlig og oppsiktsvekkende at dramatiske linjeskift av historiske dimensjoner kommer uten noen forutgående prosess i partiet.

Hareides kupp

Og det er altså historisk, det Hareide nå gjør – eller prøver å gjøre. Kristelig Folkeparti har søkt regjeringssamarbeid på borgerlig side i mer enn fem tiår – og har aldri samarbeidet mot venstre. Skulle han lykkes, vil KrF bindes til denne masten i tiår fremover – hvis partiet overlever så lenge.

Tre forhold gjør dette dramatiske politiske sidebyttet uvanlig: For det første ligger ingen bred prosess i partiet til grunn for beslutningen. Frem til nylig har partiet snarere diskutert om man skal gå med i dagens regjering. Bare en liten gruppe av stort sett ikke-folkevalgte rådgivere synes å ha vært med, som Hilde Frafjord Johnson, som i et ikke helt tilfeldig timet innlegg i Vårt Land tirsdag presterer å trekke en linje fra etnisk hat i Sør-Sudan til Erna Solberg.