Borgerlig skramling

Et fall på 8,4 prosentpoeng siden forrige valg – det ble fasiten for de fire partiene som i ulike konstellasjoner har vært del av Erna Solbergs regjering.

Det er ingenting overraskende i at en regjering som har sittet i åtte år, taper et valg. Regjeringer forbindes med alt som til enhver tid er upopulært. Opposisjonen i Norge har også normalt den store fordelen at de kan favne begge sider av viktige politiske akser som sentrum-periferi, klimasaken og innvandring. Under Stoltenberg-regjeringen var det de borgerlige partiene som nøt godt av denne fordelen: de kunne vinne velgere på å være for både mer (Venstre) og mindre (Frp) klimatiltak enn regjeringen; på å argumentere for strengere og mer liberal innvandringspolitikk. Ikke før etter valget ville velgerne få vite hva stemmen deres faktisk gikk til. Denne gangen var det rødgrønn side som hadde denne fordelen, med Senterpartiet på den ene siden og SV og MDG på den andre.

Ikke siden 1965 har en regjering overlevet to valg. Stoltenbergs rødgrønne regjering gikk ved valget i 2013 tilbake nesten like mye som de fire partiene som har deltatt i Erna Solbergs regjering, og endte på 40,4 prosent. Det er tilfeldigvis identisk med oppslutningen om de fire borgerlige partiene ved årets valg.