Britiske konservative har kranglet om EU i flere tiår. Nå trengs en avgjørelse

Over tre år etter folkeavstemningen om Brexit har EU-striden i Høyres britiske søsterparti nå kommet til et bristepunkt. Parlamentsgruppen er i full oppløsning. Underhuset er inntil videre stengt ned. Det hagler med frådende mishagsytringer mot statsminister Boris Johnson fra kommentatorer og (tidligere) partifeller. Han blir kalt populist, klovn og bortskjemt drittunge. Hvis han nekter å føye seg etter opprøreralliansen som har tatt kontroll over parlamentet, kan han i verste fall ende i fengsel.

Alt som blir sagt om Johnson, kan for så vidt stemme, men i et parti som kaller seg konservativt og tar mål av seg å favne om halve velgermassen, er det ikke til å forundres over at man blir sårbar for slike konflikter. Hva som er verdt å konservere, er jo et empirisk og et skjønnsmessig spørsmål. Det som for en person kan være en naturlig del av samfunnsutviklingen, like mye vits å være imot som internett, kan for en annen person være noe helt annet. Er høy innvandring for eksempel en uunngåelig følge av at samfunnet blir gradvis mer internasjonalisert? Er det grønne skiftet en nødvendig omstilling eller snarere en gavepakke til lobbyister og røverkapitalister? Var det nå virkelig bare jeg som kjøpte Krembanan og Lohengrin?

Fredsgarantist eller elitekonstruksjon?