Dramaet som knuste Brexit  

Ambisjoner. Makt. Egoisme. Svik. Alle ingrediensene for et drama av shakespearske dimensjoner var til stede i gryta da Storbritannia forberedte seg på EU-avstemningen for over to år siden. Ingen trodde folkeavstemningen ville gi det resultatet som den ga. Ingen trodde Storbritannia noen gang ville forlate EU.

Men når vi først er inne på usannsynlige hendelser: ingen hadde forutsett at grunnen til at Boris Johnson ikke ble statsminister, da Cameron trakk seg dagen etter valget, ville være at hans livslange venn og kampanje-partner Michael Gove, nådeløst og kalkulert sviktet ham. Ved å melde seg på i kampen om toppvervet, tvang Gove, som da var justisminister, Johnson til å trekke sitt kandidatur. Uten Gove i ryggen hadde Johnson allerede tapt.

Kaos-uken

Jeg husker øyeblikket da nyheten om det ste-broderlige forræderiet nesten like godt som da nyheten om Leave-seieren tikket inn tidlig om morgenen 24. juni. Dagene som fulgte var preget av intens skuffelse og inntak av unevnelige mengder alkohol blant mine EU-ivrende venner. Få hadde likevel sett for seg at dramaet fra valgkampen bare var et lite frampek mot det som skulle komme. I minidokumentaren The Week That Broke Brexit slippes vi tettere innpå hva som skjedde i de skjebnesvangre dagene som fulgte.

Så hvilken påvirkning hadde hendelsene i de syv påfølgende dagene for landets fremtidige løsrivelse? Hovedproblemet synes å være en serie uheldige veivalg, som førte til at landets neste statsminister ble...vel, Theresa May.