For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KOMMENTAR
Foran nattens valg i Storbritannia spriker målingene kraftig, men i gjennomsnitt viser de en ledelse for de konservative på 9-10 prosentpoeng, noe som bør være nok til å sikre et rent flertall. Men dagens måling i det konservative flaggskipet Daily Telegraph har en margin på bare fem prosentpoeng, og da kan det fort bli «hung parliament». Det er også stor usikkerhet omkring taktisk stemmegivning.
De fleste husker at målingene undervurderte Labour med 4-5 prosentpoeng i 2017. Men da hadde Labour vært i langvarig fremgang, og de konservative falt gjennom hele valgkampen. Slik er det ikke denne gangen, der marginen er omtrent opprettholdt.
I 2017 gjorde UKIP det vesentlig dårligere enn målingene. Deres etterfølger Brexit-partiet har gått kraftig tilbake også denne gangen, men her kan det likevel være en reserve å hente for de konservative. I mange seter er det nettopp Brexit-partiet som ser ut til å hindre dem i å ta et Labour-mandat. Det gjelder 16 seter, ifølge YouGovs store måling.
Det er imidlertid ikke sikkert disse velgerne «sokner til» de konservative, siden partiet har trukket seg i alle kretser der toryene forsvarer et mandat. I de Labour-holdte er profilen på Brexit-velgerne noe annerledes, og en del av disse velgerne kan også hoppe ned på rød side, dersom de bestemmer seg for å stemme taktisk.
Labour har gjennom valgkampen gjenvunnet mange Remain-velgere som i mellomtiden hadde oppholdt seg hos LibDem. Spørsmålet er om dette potensialet nå er tatt ut, eller om det er mer å hente i innspurten. Jeg vil anta at de som fremdeles holder fast ved LibDem, men stemte Labour sist, har store problemer med Corbyn, og ikke stoler på at Labours strategi vil stoppe Brexit, noe som er viktig for de fleste LibDem-velgerne. I 2017 fikk LibDem et resultat som lå nær målingene på slutten av valgkampen.
Mediene har mange guider til hvordan Labour- og LibDem-velgere kan stemme taktisk for å stoppe de konservative. På søndag skrev Ailbhe Rea i New Statesman:
“Sunday’s polling suggests that 39 per cent of Liberal Democrat voters would be prepared to vote tactically if they knew their preferred candidate could not win, as would 44 per cent of Labour Remainers for the Liberal Democrats. There seem to be two crucial caveats to this: firstly, at what point do voters accept that their preferred candidate can’t win? Secondly, these statistics still show that most Liberal Democrat and Labour voters aren’t prepared to vote tactically, even after accepting their preferred candidate can’t win.”
Valglokalene stenger kl. 23 norsk tid, og da kommer valgdagsmålingen, som i de siste valgene, med delvis unntak for 2015, har truffet svært godt. Dersom det ikke er veldig jevnt, kan de som ikke er svært interessert, trolig legge seg da.
Vi andre vil gjerne ha noen faktiske resultater. De første virkelige indikasjonene får vi i Workington, som de konservative bør ta, og Nuneaton, som de bør forsvare. Resultatene her ventes omkring 02.00 norsk tid. (Se også oversikten i New Statesman over når viktige kretser forventet ferdigtalt.) Valgeksperten John Curtice har plukket ut ti nøkkelkretser i sin artikkel i Daily Telegraph.
Dersom det ser avklart ut hvem som kan danne regjering, går oppmerksomhet over på om enkelte kjente politikere klarer seg. Ved så godt som hvert valg er det en eller annen statsråd eller ledende politiker som er utsatt for å bli kastet av sine lokale velgere, og noen ganger skjer det også (se Portillo Moment). Aftenposten spekulerer i dag på om Boris Johnson selv kan være utsatt i Uxbridge and South Ruislip, men det er svært lite sannsynlig.
Derimot er utenriksminister Dominic Raab svært utsatt, og han er med på Curtices liste over seks slike. Hans krets Esther and Walton har stor Remain-overvekt, men Raab hadde et uvanlig stort flertall i 2017, så her skal det store bevegelser til. Også tidligere tory-leder Ian Duncan Smith er utsatt i Chingford and Woodford Green.
I 2015 var Ed Balls, daværende skyggefinansminister, en av dem som overraskende tapte. Denne gangen er hans kone Yvette Cooper, som tilhører partiets moderate fløy, utsatt i Pontefract and Castleford.
Jeg følger spesielt med på Chukka Umunna, som jeg anser som det kanskje største talentet i britisk politikk. Han stiller nå for å ta de konservatives sete i Cities of London and Westminster, som har kraftig Remain-overvekt (72 prosent stemte Remain her). Umunnas problem at selv om han er sterk Remain-tilhenger, er dette ikke et spesielt godt område for LibDem, og han er derfor avhengig av at mange av hans tidligere Labour-partifeller vil tilgi at han forlot partiet, og sette Remain-standpunktet foran.
De to siste målingene viser at han ligger ganske jevnt med toryene, med Labour et stykke bak. Bookmakerne tror likevel at han taper.
Slik ser det også ut til å gå med alle de andre som har forlatt sitt gamle parti det siste året. Selv under ekstraordinære omstendigheter og uvanlig stor misnøye både med statsminister og opposisjonsleder er det altså trolig ikke rom for det som oppfattes som illojalitet.
Og når vi er ferdig med de kjente som kan tape er det bare å vente på om Jeremy Corbyn, dersom de konservative vinner flertallet, trekker seg allerede på valgnatten.
Da kommer også debatten om hvilken retning Boris Johnson vil ta partiet og landet. Jeg har tidligere skrevet om hans sentrumsdreining, men at det ikke er opplagt at den fortsetter etter en valgseier.