For en porsjon laks

I dag kan utenriksminister Børge Brende erklære en stor seier. Kineserne er ikke lenger sinte på oss, og det lover godt for norsk handel med landet. Aksjekursen på lakseselskapene er opp på morgenkvisten.

Etter at Fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 førte til skarpe kinesiske reaksjoner, har forholdet vært svært kaldt. Vår sannsynlig neste statsminister Jonas Gahr Støre hadde på forhånd forsøkt å stoppe prisen – en slags ”forkjøps-kapitulasjon”, men Jagland og Nobel-komiteen ville ikke høre. Siden gjorde utenriksminister Espen Barth Eide et helhjertet forsøk på å kapitulere, men det førte heller ikke frem.

Men Brende har endelig lyktes. Det har også hjulpet at norske myndigheter, så vidt jeg kan erindre, ikke offentlig har kritisert Kina verken for deres gjentatte og grove menneskerettighetsbrudd eller aggressive oppførsel i Sør-Kina-havet på mange år. Og vi husker den ynkelige oppførselen fra regjeringen da tidligere fredsprisvinner Dalai Lama besøkte Norge i 2014. Kinesiske myndigheter vil spare kommende norske regjeringer for en lignende ydmykelse, siden Liu Xiaobo trolig vil bli holdt fengslet til han dør.

La oss se litt på erklæringen som de to nasjonene sammen har utarbeidet. I punkt 2 heter det:

”Due to the Nobel Prize award and events connected to the award, China-Norway relations have deteriorated. The Norwegian side is fully conscious of the position and concerns of the Chinese side and has worked actively to bring the relations back to the right track.”

Her identifiseres problemet, og hvem som måtte gjøre noe for å fikse det. Kort sagt: Det ble gjort en feil på norsk side, og den er nå rettet opp.

Punkt 3 begynner slik:

”The Norwegian Government fully respects China’s development path and social system, and highly commends its historic and unparalleled development that has taken place.”

Den første delen innebærer her at Norge fullt ut respekterer at Kina er et diktatur, som setter dissidenter, inkludert Nobelprisvinnere, i fengsel (i tidligere faser av dette regimet ble de myrdet i milliontall). Hvis noen mener at dette er en vrangvillig tolkning, må de også mene at diktaturet ikke er en grunnleggende del av Kinas nåværende ”sosiale system”. Vi ser hvordan det går med kinesere som sier det.

Den andre delen viser til den sterke økonomiske veksten etter at økonomien ble liberalisert og åpnet opp etter Maos død. Men Kinas ”development path” inkluderer den mest mislykkede og dødeligste økonomiske politikken i verdenshistorien, Maos Store Sprang Fremover (og her). Dagens system er en direkte etterfølger av Maos system, og Mao feires fremdeles av regimet.

I samme punkt fremgår det at den norske regjeringen:

”attaches high importance to China’s core interests and major concerns, will not support actions that undermines them, and will do its best to avoid any future damage to the bilateral relations”.

Igjen ser vi at Norge tar ansvaret for at forholdet er blitt dårlig, og indirekte lover å aldri gjøre det igjen.

Så er det et tolkningsspørsmål hva Norge kan gjøre som kan underminere Kinas grunnleggende interesser. Men det kinesiske regimet, som er ekstremt opptatt av stabilitet, vil utvilsomt mene at en sentral bekymring er om kommunistpartiets ledende rolle utfordres, og da er et viktig virkemiddel begrensninger i ytringsfrihet og andre menneskerettigheter. Altså at Norge ikke skal støtte dem som ønsker frihet og demokrati i Kina.

Dagens avtale er til glede for norske bedrifter som vil eksportere til Kina, ikke minst fiskeindustrien (selv om de i stor grad har funnet veier rundt kinesernes kjelker i veien), og for norske investorer i Kina (selv om dette har, og trolig også i fremtiden vil ha, lite omfang). Vi har betalt med litt kryping og ydmykelse.

Den store testen får vi fremover: Vil norske myndigheter frede det kinesiske diktaturet for kritikk? I så fall har regjeringen solgt vår sjel for en rett sushi.

Les også Nils August Andresens kommentar fra 2014, der han inntok en noe mer pragmatisk holdning enn den jeg står for.