Er brexit et liberalistisk prosjekt? – LO stiller spørsmålet

LO har nylig publisert rapporten «Brexit – et liberalistisk prosjekt?». Et betimelig spørsmål, og en rapport som selv de mest innbitte EU/EØS-motstandere bør kunne finne saklig, og med en kunnskaps- og faktabasert framstillingsform. Med LO-rapporten og egen dømmekraft som grunnlag, gir jeg i denne artikkelen en vurdering av hva Storbritannia og britene kan vinne eller tape økonomisk på å forlate det europeiske fellesskapet.

Uansett hva man måtte mene om brexit, hersker det liten tvil om at britenes ønske om å leve i et utenforskap allerede har vanskeliggjort det økonomiske samkvem landet har hatt. Ikke bare med EU, men også med Norge. LO-rapporten fastslår da også at brexit høyst sannsynlig vil gi en betydelig langsiktig svekkelse, både av britisk handel og økonomi.

Allerede kort tid etter folkeavstemningen i Storbritannia i 2016 kunne markedene registrere svekket investeringslyst. En av grunnene var åpenbart at britene og deres handelspartnere fort skjønte at slutten på et åpnet felles marked, relativt raskt vil føre til sterkt økte handelskostnader, vurdert opp mot hva en fortsatt full medvirkning i EUs indre marked ville bety.

Det skal derfor en god økonomisk fantasi til for å vurdere britenes uttreden fra EU som positivt for landets økonomiske utvikling. Riktignok viser LO-rapporten til en rapport utgitt av den britiske regjering der optimismen råder: «The benefits of Brexit: «How the UK is taking advantage of leaving the EU». I den rapporten sies det for eksempel at:

«Dette (Brexit) vil gi oss den beste plattformen for å utnytte våre regulatoriske friheter på lang sikt. Vi har nå friheten til å være den best regulerte økonomien i verden og til å ta politiske valg som er designet for Storbritannia, som gir vekst og muligheter over hele nasjonen, i alle sektorer av økonomien, og styrker vår sikkerhet og globale partnerskap.»

Sitatet kan nesten virke litt panegyrisk med sin dypt nasjonalistiske og proteksjonistiske bunnklang. Uten fnugg av faglige reservasjoner fastslås at britene selv er best i stand til å definere og forme sine frihetsidealer, og sin økonomiske politikk. Sitatet kan faktisk minne litt om ord- og begrepsbruken vi kjenner fra nei-til-EU-og-EØS-folket. Også der finner vi stort sett bare positive beskrivelser av hvilke uanede muligheter det ligger foran Norge som et selvstendig utenfor-land, fritatt for EUs, Brussels og EØS-regelverkets juridisk lammende, direktiver og forordninger.

LO-rapportens fokus på brexit-avtalens betydning for arbeidslivspolitikken er spesielt interessant lesing. Et tema som ikke har vært særlig mye framme i den norske debatten, hverken rundt EØS-avtalen eller brexit-avtalen. For LO er utgangspunktet at vi her i landet har svært gode erfaringer med den nordiske samarbeidsmodellen – i norsk utgave: Trepartssamarbeidet mellom staten, LO og NHO. Det hersker imidlertid liten tvil om at britisk arbeidslivspolitikk, verken i går eller i dag, er bygget opp med tilnærmet den samme samarbeidsstrukturen og tilsiktede maktfordelingen som den norske. Det hersker også liten tvil om at EU i så måte representerer en arbeidslivspolitikk som ligger nærmere opp til den norske/nordiske modellen enn til den britiske. Og som LO peker på i sin rapport: Selv de mest selvfølgelige mekanismer som er utviklet i den norske modellen, mangler i britisk arbeidslivspolitikk. Det noe paradoksale er derfor at britenes ønske om frigjøring fra EUs overstyring, ikke minst gjelder for EUs arbeidsmarkedspolitikk. Britisk sjølråderett vil derfor kunne bety en enda mer liberal og ensidig arbeidsgiverdrevet politikk, uten korrektiv fra en mer solidarisk EU-politikk.

I tråd med LOs funn vil det derfor antakelig kunne sies at en fristilling fra EUs arbeidslivspolitikk kan risikere å føre landet inn i en enda mer liberalkonservativ næringslivspolitikk. En politikk som Norges mest ihuga EU/EØS-motstandere, særlig på venstresiden, stadig advarer mot. Og paradoksalt nok: De viktigste virkemidlene norsk politikk og norsk EØS-tilknytning samlet sett gir oss, for en ønsket nasjonal arbeidslivspolitikk i godt samspill og solidaritet med den europeiske, har britene i realiteten fraskrevet seg – frivillig.

Når det gjelder det juridiske og politiske handlingsrommet for å skape mindre ulikheter mellom folk i og utenfor EU, er det vanskelig å si noe sikkert om. Som EU-medlem var nok ikke Storbritannia akkurat det landet som sto i front for en solidarisk og utjevnende sosial- og arbeidslivspolitikk innenfor EU-familien. En av de politiske drivkreftene bak brexit viste seg da også å være et sterkt liberaltkonservativt ønske om å frigjøre seg fra de ubritiske samarbeidsmodellene som flere store EU-nasjoner talte varmt for. Det kan, for en slik påstands vedkommende, være fristene å vise til et av LO-rapportens utsagn:

«Tross sine svakheter på andre punkter, bidrar EUs regler for statlig økonomi (jfr. vårt kapitel IV) til å bremse denne type usosiale mekanismer.»

Begrepet liberal og liberalistisk brukes i hytt og pine, både av EU-tilhengere og EU-motstandere. Avhengig av hvilket politisk grunnsyn man har, kan begrepene lades, både positivt og negativt. Motstandere av EU/EØS her hjemme bruker stort sett begrepene i negativ forstand, og da som en odiøs karakteristikk av hele EU/EØS-systemet. Begrepet ble også brukt jevnlig av britiske brexit-tilhengerne, som ønsket en enda mer nasjonal styrt liberalistisk politikk enn det de mente EU står for. LO rapportens politiske oppfatning av begrepet liberalisme antydes for så vidt i denne formuleringen:

«Analyser av Brexit-avstemningen peker kanskje mot en kombinasjon av liberalisme, nasjonalisme og populisme som viktige drivere for flertallet.»

LOs rapport «Brexit – et liberalistisk prosjekt» vil helt åpenbart kunne være et nyttig og nødvendig bidrag som kan sette fart i et overmodent spørsmål om det ikke snart er tid for en skikkelig EU/EØS-debatt. Rapportens solide faglige forankring, og balanserte politiske vurderinger forekommer tillitsvekkende. At den har sine klare oppfatninger om at en moderat sosialdemokratisk arbeidslivspolitikk er bedre å strebe etter for Norge enn en liberalistisk konservativ politikk etter britisk mønster, er ikke mer enn rimelig. Det interessante for Norges del vil være: Hvor er betingelsene best for å videreføre vår ønskede arbeidslivspolitikk? Innenfor eller utenfor EU? Med eller uten en EØS-avtale?

Uansett hvilket svar politikerne gir oss: La oss i alle fall kunne håpe, gjerne med Arbeiderpartiet, LO og Høyre i spissen, at fagbevegelsen og norske politikere våger, med brexit-erfaringene som et av flere politiske og faglige utgangspunkt, å trekke i gang en ny EU/EØS debatt! Om en slik debatt vil kunne ende opp i en folkeavstemning – for eller mot EU, etter snart 30 års alenegang, burde vel selv ikke Senterpartiet se for seg som en politisk umulighet?