Brexit var kanskje ikke så lurt

Et flertall i Storbritannia mener at Brexit er mislykket og har skapt flere problemer enn løsninger. I hvert fall hvis vi skal tro de siste spørreundersøkelsene, der også mange «Leavers» (de som stemte for å forlate EU) sier at de er misfornøyde med situasjonen i landet. Til og med Nigel Farage, tidligere partileder for Brexitpartiet, sier at «Brexit har mislykkes» fordi Storbritannia ikke har fått de økonomiske fordelene som ble lovet før folkeavstemningen i juni i 2016.

Blant konsekvensene av Brexit for Storbritannia er en nedgang i handel med Europa, ikke minst på grunn av papirarbeidet som nå kreves for å importere og eksportere varer. Det har vært mangel på arbeidskraft i flere sektorer. Selskaper, banker og finansinstitusjoner har flyttet hele eller deler av virksomheten sin ut av landet. I 2022 kom det flere innvandrere til Storbritannia enn noensinne, men siden slutten på fri bevegelse i EU kommer de fleste av disse fra land utenfor Europa.

Splittelse blant konservative

Selv om konservative i Norge, spesielt i partiet Høyre, har vært de største forkjemperne for EU og EØS, finnes det i dag en konservativ fraksjon som vil stille spørsmål ved min troverdighet som konservativ hvis jeg uttrykker skepsis til Brexit-prosjektet. Jeg sympatiserte med Storbritannias beslutning om å forlate EU i 2016, men måten Brexit har utspilt seg på har fått meg til å reflektere over om det virkelig var det beste valget å ta.

De konservative parlamentsmedlemmene i Storbritannia som ikke støttet Boris Johnsons Brexit-politikk i 2019, deriblant Sir Nicholas Soames (Winston Churchills barnebarn), ble suspendert fra partiet. Motstanden viser at konservatisme ikke er uløselig knyttet til Brexit, men betyr lite for de som nå assosierer Det konservative partiet med de negative konsekvensene som har fulgt i ettertid. Partiet mistet mer enn 1000 seter ved lokalvalgene i England i mai, og har ikke blitt mer populært i Skottland eller Nord-Irland.

Det konservative parlamentsmedlemmet Jacob Rees-Mogg kritiserte «Remainers» (de som ville bli i EU) for å holde fast ved barnepiken sin i frykt for det som ventet der fremme. Han siterte en fortelling av den fransk-britiske forfatteren Hilaire Belloc, men utelot delen der Jim stakk av fra barnepiken og ble spist av en løve. Hele poenget med fortellingen er at det er tryggere å holde seg til det man kjenner enn å kaste seg ut i det ukjente.

Forsiktighet som konservativt prinsipp

Forsiktighet eller klokskap er dessuten et konservativt prinsipp, og konservative tenkere fra Aristoteles til Burke har argumentert for at store endringer bør skje gradvis. Selv om folkeavstemningen i 2016 ble etterfulgt av forhandlinger og en overgangsperiode, var det ikke så mye som endret seg før Storbritannia plutselig sto utenfor det indre markedet og tollunionen 1. januar 2021. En mer gradvis tilnærming kunne ha innebåret å bli i disse en stund, samtidig som man forlot selve EU.

Et annet spørsmål er hvorvidt et rent flertall i folkeavstemningen burde være nok for en så stor og inngripende endring på konstitusjonelt nivå, eller om det hadde vært bedre med krav om to tredjedels flertall – like mange som stemte for fortsatt britisk EF-medlemskap i folkeavstemningen i 1975. Det var heller ikke flertall for Brexit i Skottland eller Nord-Irland, noe som gjorde at befolkningen i disse delene av Storbritannia følte seg tvunget ut av EU mot sin vilje.

«Bevare for å forandre»

Den tidligere britiske statsministeren David Cameron skriver i boken For the Record fra 2019 at han prøvde å gå middelveien mellom de som ønsket en «stadig tettere union» og de som var lei av hele EU-prosjektet. Han påpeker at man bare kan reformere EU fra innsiden, og snur et kjent konservativt slagord på hodet: «Bevare for å forandre». Dette er den «eurorealistiske» filosofien til Gruppen av europeiske konservative og reformister (ECR) i Europaparlamentet.

Storbritannia fungerte lenge som en modererende kraft (eller bremsekloss, alt etter som) på de som ville gjøre om EU til «Europas forente stater». Nå som Storbritannia er ute av unionen, har de åpenbart ikke lenger den samme innflytelsen. Dermed er det fare for at EU vil bli enda mer sentralisert og politisk integrert. Dette bør være dårlig nytt for euroskeptikere i EU- og EØS-land som Norge, og det er en direkte konsekvens av Brexit.

Babels tårn eller fellesprosjekt?

Jeg er enig med T.S. Eliot i at det ikke nytter å jobbe for Europas materielle (politiske og økonomiske) organisering hvis man ikke tar vare på den felleseuropeiske kulturen som er en åndelig og levende organisme. I Notes Towards a Definition of Culture skriver han at hvis den dør, vil det man organiserer ikke lenger være Europa, men bare en masse mennesker som snakker forskjellige språk. For noen kan EU se ut som det rene Babels tårn.

Likevel, så lenge EU er en realitet bør medlemslandene gjøre det de kan for å reformere og sikre at unionen ikke går for langt. I den grad Storbritannia ikke lenger er med på dette prosjektet, vil de bli savnet. For å si det med John Donne, gjendiktet av Åsmund Bjørnstad: «Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet. Vert ein leirklump vaska i havet, gjer det Europa mindre.»