Skotter øyner uavhengighet i kjølvannet av brexit

På studietur til Edinburgh og Glasgow har Europabevegelsen i Rogaland og Vestland deltatt i samtaler om brexit med byråkrater, akademikere og politiske observatører i Skottland. Vårt inntrykk er at skottene sitter perplekse og utmattede igjen etter å ha blitt overkjørt og ignorert i forhandlingene om brexit.

Skottland og England fikk felles konge i 1603. Ved unionsinngåelsen i 1707 ble de skotske og engelske parlamentene oppløst og i deres sted ble det skapt et nytt – det britiske. Denne reformen tillot likevel en videreføring av Skottlands «hellige treenighet» av institusjoner: lovverket, Den skotske kirke, og utdanningssystemet.

I det forrige århundre kom det likevel med jevne mellomrom krav om overflytting av makt fra Westminster til Edinburgh. Dette ble særlig aktualisert av Irlands uavhengighet og 18 års upopulært Tory-styre på 1980- og 90-tallet. Dette kulminerte i at den nyvalgte statsminister Blair i 1997 oppfylte sitt valgløfte om å gjennomføre konstitusjonelle reformer i Storbritannia, en såkalt devolusjon.

Det innebar at de regionale parlamentene i Skottland, Nord-Irland og Wales overtok ansvaret for lovgivning på en rekke politikkområder, mens det britiske parlamentet i Westminster beholdt råderetten over «harde» politikkområder som utenriks, forsvar og makroøkonomi.

Devolusjonen ble i høy grad gjort mulig av at hele Storbritannia omfattes av et felles juridisk rammeverk, nemlig EUs acquis communautaires. Lover vedtatt av det britiske, så vel som de regionale parlamentene, har måttet være kompatible med acquis-et, noe som har sikret regulatorisk homogenitet også innad i Storbritannia.

Men med brexit forsvinner dette rammeverket. The European Union Withdrawal Act (EUWA), den britiske loven om utmelding fra EU, forsøker å bøte på det ved å introdusere en ny type lov, såkalt retained EU law (REUL).

Det innebærer at det meste av dagens acquis vil konverteres til britisk lov, slik at britisk lovgivning for en periode vil fortsette å være nesten identisk med EUs. På samme måte som de ulike parlamentene i Storbritannia i dag må gi lover som er kompatible med EUs acquis vil de dermed måtte være kompatible med REUL.

EUWA åpner imidlertid for at dette kravet kan bortfalle etter forhandlinger, men hvis slike forhandlinger ikke fører frem vil det være opp til Westminster og Whitehall å avgjøre hva REUL i realiteten er. I praksis trenger ikke det bety at de desentraliserte parlamentene får mindre makt enn i dag, men styrkeforholdet mellom dem og Westminster vil ha endret seg betydelig.

Brexit og forholdet mellom Skottland og Storbritannia

Statsminister Mays Lancaster House-tale i 2017 demonstrerte hvor feilslått tanken om en felles britisk tilnærming til brexit var. Talen, som knuste håpet om at Storbritannia kunne forbli i det indre markedet, ble skrevet uten konsultasjon med de regionale regjeringene. Heller ikke Artikkel 50-brevet, som markerte starten på den formelle forhandlingseperioden mellom EU og Storbritannia, ser ut til å ha blitt diskutert utenfor London. Skottlands minister for forhandlingene med Storbritannia om Skottlands plass i Europa visste ikke en gang at det hadde blitt sendt før BBC rapporterte om det.

Den skotske regjeringen har vært representert i The Joint Ministerial Committee on EU Negotiations, som formelt har hatt oppsyn med utmeldingsforhandlingene. Den har dermed hatt mulighet til å komme med innspill underveis, men det ser for det meste ut til å ha vært en teoretisk mulighet.

Ifølge en tjenestemann vi møtte i Edinburgh har Skottland i brexit-prosessen blitt behandlet som «en blindtarm til blindtarmen». Michael Russell, skotsk minister for Storbritannias forhandlinger om Skottlands plass i Europa, beskrev utmeldingsavtalen som «et åpent maktran», og det skotske parlamentet nektet å gi sin tilslutning til EUWA. Underhusets Public Administration and Constitutional Affairs Committee anerkjente i en rapport i 2018 at «forberedelsene til å forlate EU har eksponert feil ved den britiske regjeringens konseptualisering av devolusjon», noe som viser hvor utilstrekkelig Storbritannias konstitusjonelle fundament i realiteten er.

Uavhengighet innenfor eller utenfor EU?

Etter folkeavstemningen prioriterte den skotske regjeringen å lete etter måter å forbli i det indre markedet og tollunionen, for eksempel en Norway Plus-løsning.

Et scenario der Skottland forble tettere integrert i det indre markedet enn resten av Storbritannia ville imidlertid ha reist betydelige praktiske og juridiske vanskeligheter, for eksempel om hvordan den frie bevegelsen av kapital, arbeidskraft, tjenester og varer mellom to separate markeder skulle reguleres.

Det er dette som gjør et EØS-medlemskap så fristende for Skottland. Skottenes handel med Storbritannia er fem ganger så stor som handelen med EU, og et scenario der Skottland er EU-medlem og Storbritannia er utenfor vil skape et grenseproblem likt det vi i dag ser på Irland.

Som kjent betyr medlemskap i EØS ikke medlemskap i tollunionen, noe som vil stille Skottland friere til å regulere egne handelsforbindelser med tredjeland, og kunne nedskalere behovet for grensekontroll til noe som likner på det vi i dag har på grensen mellom Norge og Sverige.

Likevel var mange av våre skotske informanter av den klare oppfatning at Skottland er på vei mot uavhengighet. Det er flertall for uavhengighet i alle alderskohorter, og ungdommen er både for EU-medlemskap og uavhengighet. Informantene våre forventet betydelige endringer i opinionen så fort brexit er gjennomført. Det skotske demokratiet og skotsk politikk har ikke hatt den samme grunnleggende svikten som det britiske demokratiet i etterkant av folkeavstemningen i 2016. Når støtten for uavhengighet stabiliserer seg på et nivå over 60 % hadde informantene våre sterk tiltro til at det politiske systemet ville være i stand til å håndtere dette spørsmålet.

I forordet til rapporten Scotland’s Place in Europe, som ble publisert et halvt år etter folkeavstemningen, skriver Nicola Sturgeon: «if the real and substantial risks that Brexit poses to Scotland’s interests cannot be mitigated within the UK, the option of choosing a better future through independence should be open to the Scottish people.» Et første forsøk på å få Westminsters godkjennelse til å avholde en ny folkeavstemning om uavhengighet slo feil i 2017. Førsteministeren har lovet å prøve igjen.