Som man roper i skogen, får man svar

Sverre Diesen stilte nylig et spørsmål i Minerva: «Hva skal være Forsvarets operasjonskonsept eller stridside i den mest utsatte del av landet?» Han spør videre retorisk om vi kan forsvare Finnmark på tradisjonell måte, gitt trussel, geografi og teknologisk utvikling. Ikke overraskende svarer Diesen at dette blir mer og mer urealistisk. Selv om dette er en interessant debatt er det en overraskende forenklet problemstilling.

Forsvaret av Finnmark er viktig, men langt viktigere er Forsvaret av Norge og Norske interesser.  Jeg aksepterer ikke premisset om at hele det norske forsvaret skal dimensjoneres etter denne snevert definerte problemstillingen. Det diesenske imperativ tar ikke inn over seg avgjørende og kritiske faktorer som fremtidens iboende usikkerhet, nasjonal sikkerhetsstrategi, og multinasjonale operasjoners karakter.

Endring for hva?

Det er bred enighet om at det er vanskelig med noen grad av sikkerhet å fastslå hvilke trusler Norge kan måtte møte om ett, tre, ti eller tyve år. Fremtiden er iboende usikker. Det viktigste i forsvarsplanleggingen kan derfor ikke være å få helt rett, men å sørge for at man får minst mulig feil. Dess mer organisering, bevæpning og konsept rettes inn mot konkrete scenarier, og jo mer det spesialiseres, dess større er sjansen for å bli overrasket.

Måten kriger og konflikter kjempes på er i konstant endring. Det betyr ikke at man skal la være å utvikle organisasjon, bevæpning og konsept. Snarere tvert imot. Forsvaret vil aldri være ferdig omstilt fordi vi er nødt til å hele tiden vurdere potensielle trusler mot egen kapasitet til å håndtere disse. Dernest må vi ta riktige beslutninger på kort og lang sikt. Det er like uansvarlig å ofre nåtiden for fremtiden som det er å ofre fremtiden for nåtiden.