Ok, doomer!

Teglsteinstak. Gul fasade uten dilldall. Og granskævv i oppkjørselen.

Til forskjell fra Ivy League-universitetene på USAs østkyst med sine greske søyler, forgylte, latinske visdomsord på fasaden og overdådige Beaux Arts-stil, er det flatbygde Stanford University-campuset en sober affære. Å si at det glir inn i landskapet, er å overdrive, men det skiller seg ikke nevneverdig fra de gamle misjonsstasjonene og vaquero-ranchene i California.

Så kalles også Stanford The Farm, uten at det dermed er sunt bondevett og jordnærhet en forbinder med institusjonen. Høytflyvende tech-bros som Elon Musk, Google-grunnlegger Sergey Brin og Peter Thiel ble alle avlet frem her, og det akademiske bruket er derfor blitt et obligatorisk stoppested for enhver som ønsker å dissekere internetts mørke hjerte. På veien kan en, paradoksalt nok, eller kanskje ikke så paradoksalt likevel, gjerne møte en representant fra motkulturen, eller en sivilisasjonskritiker. Blant dem er Stanford-professoren Paul Erlich, som i 1968 fikk en generasjon hippier til å skjelve i cordfløyelsesbuksene med kioskvelteren Population Bomb, der han fremskrev global nedkjøling (!) og verdensomspennende sultkatastrofer utover 1970-tallet. At beregningene ikke satt midt i sikringsboksen, har øyensynlig ikke gjort ham mindre relevant. Nylig ble han portrettert i en 60 Minutes-episode, der han uttalte at menneskeheten trenger fem jordkloder, hvis en skal opprettholde levestandarden fremover.