Alt er planlagt, booket og betalt, invitasjonene er sendt og alle gleder seg 

Kjære Sanna,

Dette er helt utrolig flaut og jeg har ikke turt å si det til noen, så derfor skriver jeg til deg. Jeg skal gifte meg på sensommeren, men jeg har begynt å få kalde føtter. Alt er planlagt, booket og nesten betalt også – bryllupet, bryllupsreisen, osv. Invitasjonene er sendt og alle gleder seg sammen med oss. Men jeg vet ikke lenger om han er den rette! Jeg har fått kalde føtter. Hva f*** gjør jeg?

Litt om oss: Vi er begge rundt 30 år, vi har vært stabilt og godt sammen siden vi var 22. Vi har bodd sammen i fem år. Vi er ferdig med utdanningen og har faste, greie jobber, begge to. Vi har nylig kjøpt vår første leilighet. Alt er på stell, alt er perfekt. I løpet av det siste året har jeg bare fått den snikende følelsen: Er det dette jeg vil? Er det virkelig ham jeg vil tilbringe resten av mitt liv sammen med? 

Oftere og oftere lander jeg på et nei, men avlyser jeg alt, vil jeg skuffe alle, også meg selv. Hvordan kan jeg komme meg ut av dette uten å tape ansikt i alles øyne? Hvordan kan jeg komme meg ut av dette uten at han blir sint, lei seg og skuffet?

Det er ikke noe galt med min forlovede. Han er en stødig, kjekk og god fyr. Jeg har elsket ham i mange år. Likevel tenker jeg oftere og oftere at han ikke er den rette likevel. Jeg er glad i ham, men mer som en bror eller som en venn. Jeg prøver å dytte alle disse tankene og følelsene vekk, fortrenge dem, men de kommer stadig tilbake.

Jeg vet at dette høres sprøtt ut. Dette er noe man leser om i kiosklitteratur. Men for meg er dette sant nå. Det er ikke slik at jeg har noen annen jeg heller vil gifte meg med, men jeg er redd for at jeg aldri møter den egentlige rette om jeg nå gjør et feilvalg for resten av mitt liv. Vi har allerede snakket om at begynner å prøve å få barn etter bryllupet. Men jeg vet ikke om jeg vil ha barn med ham! 

Kjære Sanna, hjelp meg!

Ingrid

 *****

Kjære Ingrid,

Så vondt å høre. Jeg skjønner at du er i en livskrise. Jeg skal foreslå en løsning. Du kommer ikke ut av dette uten å skuffe ham og han vil garantert føle seg sviktet, men ikke tenk på det med å skuffe alle andre. Du skylder dem ikke noe.

Så lenge du er usikker, synes jeg ikke at du skal gifte deg med ham. Du må be om en timeout for å finne ut hva du egentlig vil. Du vil såre ham dypt, men du vil såre ham enda dypere om du gifter deg med ham og later som du vil det like mye som ham. Enda verre blir det om du begynner å sette barn til verden. Ikke at man ofte angrer på et barn, men det er utrolig mye lettere å ha og oppdra barn når man er to om det hele veien. Å gifte seg, få barn og skille seg er ikke å anbefale.

For veldig lenge siden, da jeg var 21 kanskje, spurte jeg min femteklasselærer (en klok dame) hvordan man visste at man var sammen med den rette. « Det vet man bare », smilte hun. « Du har ikke vært sammen med den rette ennå om du ikke har kjent det inni deg.»  

Hun hadde selvsagt rett. Jeg hadde ikke møtt noen av mine rette ennå. Det finnes flere av « de rette » , men det finnes uendelig mange flere av de « urette ».  Felles for dem er følelsen du nå kjenner på. Man går og tviler – og man går og prøver kanskje å tvinge frem noe som ikke er der. Jeg har vært der selv, selv om vi heldigvis aldri kom til bryllupsplanlegging. 

Når man gifter seg, skal man bare kjenne på kjærlighet, lykke, tillit og glede. Ingen gifter seg og tenker at « dette skal vi prøve nå i et par år » . Man skal ikke være i det minste usikker når det gjelder om det er dette man vil. Er man usikker, er det bedre å avlyse bryllupet – eller utsette det til et ennå ubestemt tidspunkt. 

Du sier ikke noe om hvor godt forhold du har med foreldrene dine, men hva med å snakke med din egen mamma? Din første oppgave er selvsagt å snakke med din samboer og forlovede. Du må fortelle ham, ærlig og oppriktig, hva du føler. Den andre oppgaven – å ta hånd om det praktiske når det gjelder å avlyse alt – kan kanskje din mor eller et annet nært familiemedlem ta på seg? Du behøver ikke å ringe rundt alle og forklare deg, noen andre kan gjøre det. Og jeg lover: Folk vil forstå. Og selv om de ikke skulle forstå, vil de garantert ha medfølelse for dere begge.

En god venninne av meg avlyste en gang bryllupet sitt. Det ble bryllup, bare noe senere. De trengte tid til å finne ut av det. De er fortsatt, over 20 år senere, gift med hverandre. Jeg sier ikke at dette vil skje med dere, men du trenger en tenkepause, akkurat som min venninne i sin tid. Denne tiden skal du bruke til å finne ut om dere bør slå opp for godt. Det kan selvsagt tenkes at din samboer ikke vil ha noe med deg å gjøre etter at du avlyser bryllupet, men da har han for så vidt løst saken for deg også. Og det kan jo være like greit?

Føler med deg og sender deg styrke i dagene som kommer!

Sanna