Det frie liv i opposisjon

Da FrP gikk i regjering burde de ha visst at de gjorde en handel – direkte politisk makt, mot å gi fra seg noen velgere. Noen aksepterte handelen, andre benektet realiteten. Men etter hvert viste regjeringsslitasjen seg, og partiet gjorde et elendig kommunevalg. Redningen kom i form av den voldsomme asylbølgen i fjor høst og vinter. Jeg finner ingen grunn til å tro at velgerne kom tilbake fordi saken ble håndtert spesielt godt av regjeringen. De kom fordi FrP mobiliserer og har troverdighet i innvandringspolitikken. Derfor vendte de tilbake til meningsmålinger i nærheten av valgresultatet i 2013. Men tenk hva som hadde skjedd dersom FrP IKKE hadde vært i regjering: Da er jeg sikker på at vi hadde sett målinger langt oppe på 20-tallet.

Nå er asyltilstrømningen normalisert, og mer enn det. Velgerne hopper opp i sofaen igjen. I de nasjonale målingene, hentet fra pollofpoll, hadde FrP 16,7 prosent i februar og mars. Siden har det gått jevnt nedover, til 13,5 prosent i oktober og 12,3 prosent hittil i november. Hos Opinion ble grensen på 10 prosentpoeng brutt. Maktens pris begynner igjen å bli ubehagelig.

Samtidig kan FrP skjele til resten av Europa – og til Trump. FrP er et mindre rendyrket nasjonalkonservativt parti enn de man gjerne sammenligner dem med – mer opptatt av markedsøkonomi, er frihandelstilhengere og i verdispørsmålet ikke entydig konservativt (ja til aktiv dødshjelp – og det er ikke FrP som har vært den fremste bremseklossen på narkotikaområdet).  Men likevel er det også klare likhetspunkter, særlig i innvandringspolitikk og synet på islam. I EU-spørsmålet er FrP nå klart på nei-siden.