Fra målstrid til elsykkel

Ved lanseringen av Arild Stubhaugs biografi om Stein Rokkan i starten av april poengterte et par kommentatorer at den anerkjente politiske sosiologen, som døde i 1979, i liten grad diskuterte miljø og innvandring. Selv om miljøsaken fikk en viktigere politisk rolle utover på 1970-tallet – ikke minst med Alta-saken – og innvandringen til Norge for alvor startet det tiåret, var dette på hans tid helt i periferien av de store politiske kampene.

Og ikke den type periferi han var opptatt av: Rokkan slo nemlig fast at konflikten mellom sentrum og periferi var blant de viktigste aksene i norsk politikk. Disse konfliktene var i stor grad målbåret av de såkalte motkulturene, der kristensak, avholdssak og målsak sto sterkt. Og siden motkulturene sto sterkere på landsbygda, fikk de også en sentrum–periferi-dimensjon.

Konfliktene mellom sentrum og periferi har også en økonomisk dimensjon – det handler om hvor verdiene skapes og hvilken vei overføringene går. Men verdidimensjonen, knyttet til ulike oppfatninger i viktige identitetsbærende spørsmål, kan ikke overses: Byen står for noe annet enn landsbygda – har alltid vært mer liberal og kosmopolitisk enn bygda.