Kampen mot karakterbasert opptak ser ut til ende i prestisjenederlag for Oslos byråd

I mellomkrigstiden var det mange som var misfornøyde med den relativt ferske styreformen parlamentarisme. Norge var plaget av streiker og arbeidsledighet. Økonomien var til tider begredelig. En rekke svake mindretallsregjeringer evnet ikke å gjøre noe med problemene. Men nede i Europa, der fikk Mussolini togene til å gå i rute. Hitler bygde autobahn og fikk slutt på klassekamp. Mange i Norge lot seg inspirere.

Ikke minst i Unge Høyre var det mange som mente at parlamentarismen var avleggs. Riktignok ønsket man heller ikke fascisme eller noen diktator; det var det en del åpenbare ulemper ved. Demokratiet skulle beholdes, men bare modifiseres litt, slik at alt ble så meget bedre. Budskapet ble fremført med brask og bram, uten at det noen gang ble klart hva det nøyaktig var man så for seg.

På Høyres landsmøte i 1934 fikk Unge Høyre gjennomslag for at partiet skulle sette ned en komité som blant annet skulle utrede spørsmålet om en «forfatningsmessig styrkelse av regjeringsmakten». Komitéen kom sent i gang og leverte sin innstilling enda senere. Innstillingen ble mottatt til stor applaus på Unge Høyres landsmøte i 1936, men ellers ble det tyst om den. Innstillingen hadde, som Rolf Danielsen skriver i Høyres historie, «et virkelighetsfjernt preg» og ble «et slag i luften». Den kom ikke engang opp til behandling i partiets egne organer. En ting var at forslagene ville kreve grunnlovsreformer som det ikke var noen utsikt til å få flertall for. En annen ting var at det viste seg svært komplisert å finne et praktisk gjennomførbart alternativ til det bestående. Skulle kongen få velge regjeringen slik han gjorde før 1884? Nei, dit var det ingen som ville tilbake til. Skulle det innføres et overhus etter britisk modell? Nei, det fantes jo ingen adel som kunne sitte der.