Staten, det er meg

«Av kjærlighet til staten vil de verne den fra stadig flere oppgaver» skriver Aftenposten i en artikkel fra 19. september. Med «de» menes professorene Christine Meyer og Victor Norman. Saken gjelder omtale av deres bok: Ikke for å konkurrere – Strategi for fellesskapets tjenere.

Utsagnet er treffende, og tvetydig. På den ene siden omfavnes velferdsstatens trygge omsorg for borgerne. På den andre siden understrekes skepsis til en stat som tror den alltid vet best; hva borgerne vil at den skal ta seg av – for borgernes egen trygghet og velferd sin skyld.

Staten? Hvem er nå han egentlig? En gang kan han være en statsbyråkrat, en annen gang en statsansatt dommer, en tredje gang en statsråd, og en og annen gang en statslønnet parlamentariker.

Under et selskap for noen år tilbake, i statlig regi, kom jeg i prat med en privat yrkesutøver, en fra våre frie yrker som det heter. På spørsmål om hva jeg drev med, svarte jeg, med ironisk undertone: Jeg jobber i staten, som departementsbyråkrat. Ja vel ja, svarte han fra det frie yrke, også med en ironisk undertone: «Det er jo til sånne som deg, at alle skattepengene våre går.»

Senere har det heldigvis gått opp for meg, som embetsmann i statens tjeneste, at sånne som meg faktisk også betaler skatt, og at mine skattekroner vel også må kunne sies å gå til verdiskapning, i velferdsstatens tjeneste

Statlig og privat velferd – hånd i hånd? Spørsmålet om hvilken velferd staten bør ha ansvaret for, og hvilken velferd som bør kunne drives privat eller ideelt, har igjen blitt et betent politisk/ideologisk spørsmål. Med ideologiske kjepphester i hånd og hode, krangles det om hvorvidt statsdrift vs. privatdrift gir bedre eller svekket kvalitet, eller mer eller mindre trygghet.

Den politiske krangel om statlig styring av velferd, dreier seg ikke minst om de private eieres motiv og disposisjoner. Om de skor seg (urettmessig) pekuniært på den omsorgstrengendes bekostning, i motsetning til hva staten eller statsbyråkratiet gjør – eller har anledning til. Har politikeren som utgangspunkt at penge- og omsorgsforvaltning i profitable virksomheter prinsipielt er mer suspekt, mindre tillitsbasert, og mer usolidarisk i felleskapets tjeneste, enn byråkratisk styrt refordeling av skatteinntektene over statsbudsjettet, er svaret at staten eller kommunen bør ha ansvar for både barnehager, eldreomsorg, skoler, og mere til. Et slikt ideologisk utgangspunkt, der man predikerer at staten (alltid) vet best hva rettferdighet angår, vil da også legge føringer for hvilken betydning folk legger i ord som «velferdsprofitører», «skatteparadis», «de rike», «de fattige», «likhet», «ulikhet». «rettferdighet» og «urettferdighet».

Statsbudsjettets vekst tjener også i dag nærmest som det eneste politiske bevis på, hvor rett og riktig det er at staten løser alle velferdsoppgavene. Enhver vekst på sosial- og velferdsbudsjettet blir av mange politikere tatt som bevis på at man øker omsorgen og oppmerksomheten overfor de trengende, sikkert og trygt forvaltet av statsbyråkratiet, ikke av de rike, private profitørene. Slik forenklet argumentasjon går dessverre, og naturlig nok, inn hos mange.

Så lenge politikerne selv tror at økte bevilgninger til statlig drift og økt statlig ansvar også øker omsorgens kvalitet, det være seg innen barnehager, helse og skole, vil debatten om stat vs. privat drift være fastlåst. Og dessuten: Så lenge vi har oljeinntektene som en slags Sareptas krukke bak budsjettløftene, synes det å være fritt fram for hva en del politikere mener vi har råd til, for å styrke statens omsorg for oss borgere.

Kristin Clemet, leder i Civita, har etter min oppfatning, gjennom sine artikler om den nordiske velferdsmodellen, gitt gode bidrag til debatten om statlig vs. privat drift og ansvar. Bidrag, befriende frie for dogmatisk ideologisk tankegods. Skal jeg driste meg til å trekke konklusjoner av det jeg tror Clemet i sine artikler vil ha fram som budskap, kan det, litt pragmatisk kanskje, sies slik: At det viktigste ikke alltid er hvem som leverer velferdstjenesten, bare den blir levert på en god nok måte. Så kan man selvsagt krangle i det uendelige på ideologisk grunnlag om hva som er på en god nok måte.

Uansett, kanskje vil det være politisk klokt for noen partier, ikke minst de på venstresiden, å dempe sin ensidige, og tiltagende argumentasjon og nedsnakking av private virksomheters motiv, forutsetninger og ensidige pekuniære interesser? Og at de derfor ikke er velkomne på den statlige velferds enemerker?